Bare fire av ti langtidskontrakter er gode i NHL

Alexander Ovetsjkins 13-årskontrakt har vist seg som en god investering for Washington Capitals. Foto: Nick Wass AP Photo / NTB scanpix

Managere i NHL er glade i å inngå langtidskontrakter, men det er sjelden klokt.

Når du jobber som manager for en klubb i NHL, har du en utfordrende jobb hvor du må ta hensyn til enormt mange faktorer. Du jobber med mennesker – og det er det viktigste å tenke på. Vi som sitter på utsiden av NHL-klubbene og diskuterer spilleroverganger for moro skyld, tenker ikke alltid over at dette er mennesker, med koner og barn og dagligdagse gleder og utfordringer. Det må en manager tenke over. I tillegg må en manager jobbe under visse rammebetingelser, som for eksempel det budsjettet han har fått av styret og det lønnstaket NHL har vedtatt sentralt.

Disse rammene påvirker hvordan den sportslige satsingen blir. Hvor stort apparat en manager kan omgi seg med, bestemmes i stor grad av budsjettet som styret har vedtatt. En annen ting som bestemmer den sportslige satsingen, er hvor sikker en manager føler at han er i jobben.

Tenker på egen jobbsikkerhet
Sitter du trygt, kan du tenke langsiktig. Hvis du derimot er avhengig av å vinne mange kamper på kort sikt for å unngå å få sparken, må du tenke kortsiktig. Og der har vi kommet fram til et sentralt punkt i denne artikkelen:

En manager gjør ikke alltid det som er best for laget på lang sikt.

Langtidskontrakter er et eksempel på dette. For å sikre underskriften til en attraktiv spiller, kan du legge til noen flere år i kontrakten, slik at totalsummen på lønna blir fristende nok. Det hjelper laget ditt på kort sikt å ha denne spilleren i stallen de nærmeste årene. Samtidig kan den samme spilleren bli en belastning for laget i slutten av kontraktstiden.

Det blir som å kjøpe på kreditt. Du løser et ønske eller behov her og nå, og utsetter konsekvensen til senere.

Vår teori før vi begynte arbeidet med denne artikkelen, var at langtidskontrakter på et generelt grunnlag ikke er gunstige investeringer for klubbene i NHL, selv om managerne er glade i å dele ut disse gigantiske lønnspakkene. Samtlige 31 lag i NHL har gitt ut minst én langtidskontrakt de siste 13 årene, som Capfriendly.com har full oversikt over.

Nitten.no har studert de 68 langtidskontraktene som ble inngått i NHL fra 2006 til 2014. Vi har her definert «langtids» som kontrakter med minst sju års varighet. Dermed gir det liten mening å evaluere nyere kontrakter enn 2014.

Formålet var altså å se etter et svar på om bruken av langtidskontrakter som klok eller uklok.

Ulovlige kontrakter
Dette er ingen enkel oppgave. Kontraktene må vurderes etter lønnsnivå og spillerne må vurderes etter attraktivitet på markedet og prestasjoner på isen. En faktor som kompliserer dette ytterligere, er at mange av kontraktene hadde som formål å lure regelverket. En hel del spillere fikk kontrakter som varte lenger enn det var naturlig å forvente at karrierene deres ville vare, for å få ned gjennomsnittslønna som teller innunder lønnstak-begrensningen.

NHL innførte på grunn av dette en begrensning i lengde på kontraktene. Det er nå maksimalt tillatt å inngå åtteårskontrakter med spillere i egen stall og maksimalt sjuårskontrakter med spillere som signeres fra free agent-markedet.

Da Alexander Ovetsjkin inngikk en 13-årskontrakt i januar 2008, var han bare 22 år. Dette var derfor ikke et forsøk fra Ted Leonsis på å omgå regelverket, men en investering i en spiller han ville at Washington Capitals skulle bygges rundt. Denne kontrakten er derfor definert som «meget god» i vår gjennomgang av de 68 langtidskontraktene.

Det samme er vurderingen av kontraktene til Nicklas Bäckström (signerte for 10 år som 22-åring) og Sidney Crosby (signerte for 12 år som 25-åring).

Mens vi i tilfellene Marian Hossa og Roberto Luongo vurderer kontraktene som juks. Begge var 30 år gamle da de inngikk 12-årskontrakter i 2009. Her var hensikten fra klubbens side åpenbart å få ned gjennomsnittslønna for å få plass til mer kvalitet under lønnstaket.

Disse kontraktene får ikke plass i kategoriene «meget god» eller «god» kontrakt, både fordi dette var juks (ikke i henhold til regelverkets ordlyd, men i henhold til regelverkets intensjon) og fordi disse kontraktene gir en betydelig ulempe gjennom lønnsstraff hvis de legger opp før kontraktene er fullført. I tilfeller som Hossa og Henrik Zetterberg er dette løst ved at de er plassert på skadelisten og kommer til å stå der inntil kontraktene er fullført.

Bare fire av ti kontrakter er gode
Vår vurdering er at kun 42 prosent av de 68 langtidskontraktene kan kategoriseres som gode eller meget gode. Hvis du er lynrask i matematikk, har du kanskje allerede regnet ut at dette gjelder 29 kontrakter.

Her finner vi eksempler som Erik Karlsson, som har spilt for rimelige 6,5 millioner dollar per sesong fra 2012 og fram til i dag, og Drew Doughty, som er inne i den siste av åtte sesonger med sju millioner dollar i årslønn.

Vi ser at Pittsburgh Penguins la grunnlaget for sine Stanley Cup-triumfer i 2016 og 2017 allerede i 2009, da Crosby, Jevgenij Malkin og Kris Letang alle inngikk kontrakter som varer til henholdsvis 2025, 2022 og 2022. Uten disse tre spillerne signert til lønninger som er under antatt markedspris, ville de to triumfene ha vært langt vanskeligere å oppnå.

Det samme kan sies om Washington Capitals, som vant Stanley Cup i 2018. Uten Nicklas Bäckström til 6,7 millioner dollar og Alexander Ovetsjkin til 9,5 millioner, ville nok Stanley Cup ha havnet et annet sted forrige sesong.

Los Angeles Kings vant Stanley Cup i 2012 og 2014, og bygde også vinnerlagene sine på en to stjerner med langtidskontrakter: Drew Doughty og Anze Kopitar.  Hos Kings ser vi at problemene med langtidskontrakter oppsto etter at laget vant. Dustin Brown fikk en åtteårskontrakt som var grusom de første tre årene og bare ser ok ut nå, og Marian Gaborik forsvant fra scoringsoversiktene så fort han signerte en sjuårskontrakt med Kings i 2014.

Man kan altså argumentere for at langtidskontrakter kan være snarveien til å vinne Stanley Cup.

En dårlig kontrakt kan virkelig skvise en klubb. Marian Gaborik (til høyre) vet kanskje hvordan det føles. Foto: Darryl Dyck / The Canadian Press / NTB scanpix

Lønner seg bort fra Stanley Cup
Det viser seg dog at man også kan argumentere for at langtidskontrakter er snarveien til å bli sjanseløs på å vinne Stanley Cup.

For Ottawa Senators kunne kanskje ha hentet inn sportslige forsterkninger før semifinale-ferden i 2016, hvis det ikke var for at det var umulig å bli kvitt Bobby Ryan og de 7,25 millionene han spiste opp av lønnsrommet? Minnesota Wild ville vel hatt større handlefrihet om ikke ledelsen hele tiden måtte holde av rom til 7,5-millionerslønna til skadeforfulgte Zach Parise, og dessuten brukte 6,75 millioner dollar på en defensiv senter som Mikko Koivu?

Og – for å banne i kirken – ville ikke Chicago Blackhawks egentlig ha vært mer tjent med å trade noen av stjernene sine i stedet for å inngå dyre og lange kontrakter med dem selv? Rett nok vant Blackhawks Stanley Cup i 2015, ett år etter at Jonathan Toews fikk 10,5 millioner i årslønn, men tenk på hva slags betaling han ville ha gitt i en trade i 2014. Her kan vi også legge til Brent Seabrook, som signerte en åtteårskontrakt i 2015 verdt 6,875 millioner dollar.

Hvis Chicago hadde tradet disse to spillerne i stedet for å inngå disse fete og langvarige kontraktene, ville sannsynligvis klubben fremdeles ha kunnet kjempe om Stanley Cup hver eneste vår.

19 prosent av de 68 langtidskontraktene vi har sett på, klassifiserer vi som direkte elendige. Legger vi til dem som havner under merkelappen «dårlig», får vi at totalt 29 prosent av kontraktene er direkte problematiske.

Vi vurderer ni prosent av kontraktene (6 i tallet) som «middels», altså at det ikke har hatt noen plussverdi for klubbene å inngå dem, men det har heller ikke fått en merkbart negativ konsekvens.

Ytterligere ni prosent vurderes som «ufullstendig», fordi spillerne måtte legge opp på grunn av skader. Her finner vi spillere som Chris Pronger, Marc Savard og Johan Franzen. Vi har også plassert Ilja Kovaltsjuk her, ettersom han «la opp» i NHL tre år etter at han inngikk en tolvårskontrakt. Basert på spillernes alder ved inngåelsen og lengden på kontraktene, er det grunn til å tro at bortimot alle disse kontraktene til slutt ville ha havnet i kategoriene «dårlig» eller «elendig».

Konklusjon
Det er naturlig å avslutte artikkelen med en konklusjon. Den må være at det kan være veldig gunstig å inngå langtidskontrakter med spillere som holder et elitenivå. Spillere som man kan være trygg på produksjonen til gjennom hele kontraktsperioden.

Vi snakker her om spillere som Alexander Ovetsjkin, Sidney Crosby, Erik Karlsson og Drew Doughty. Og vi snakker om kontrakter som inngås mens de er i første halvdel av 20-årene.

Gjennomsnittsalderen på spillerne som etter vår vurdering har inngått «meget gode», «gode» eller «middels» kontrakter, er 24,7 år, mens snittalderen er 27,8 år på spillerne som havner i de øvrige kategoriene.

NHLs innføring av en åtteårsbegrensning på lengden på kontraktene, har fått en effekt. Vi ser at gjennomsnittsalderen på de kontraktene som er inngått fra 2015 og fram til i dag, kun er 25,5 år.

Det vi mener at managerne i NHL bør spørre seg selv, er følgende:

  1. A) Er det best å inngå langtidskontrakter og dermed risikere å sitte med spillere som gjør det umulig å skape et vinnerlag de siste sesongene?
  2. B) Eller er det bedre å inngå kortere kontrakter og ta sjansen på at du må trade enkelte spillere mens de fortsatt er gode fordi de ikke vil forlenge om noen år?

Vi mener nemlig at svaret er B.

Her er vår oppsummering av de 68 kontraktene:
Meget god: 38 prosent
God: 4 prosent
Middels: 9 prosent
Ufullstendig: 9 prosent
Dårlig: 10 prosent
Elendig: 19 prosent
Ulovlig: 11 prosent

 

Kilde: Capfriendly.com

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

3 Replies to “Bare fire av ti langtidskontrakter er gode i NHL”

  1. Den Rick DiPietro kontrakten må vel være en av de verste noen gang? Selv om han har lagt opp som spiller så endte Islanders opp med å må betale han 1.5 Mill dollar pr år frem til 2029?

  2. Et aspekt som kan nevnes er det med å sikre laget et stabil kjerne. Du nevner at LA Kings bygde seirene på Doughty og Kopitar, og det stemmer selvsagt, men jeg vil hevde at kontraktene til Quick og Brown også var viktige bidragsytere.

    Quick sin kontrakt har du som “ulovlig”, men om han holder seg frisk ser det ut til at han vil spille ut hele kontrakten, og foreløpig har han hold høyt nok nivå til å forsvare kontrakten. (Den er heller ikke ekstremt vektet mot tidlig betaling, så å kalle den et forsøk på å “jukse” med lønnstaket synes jeg er feil). Han er også kjent som en “vinnerskalle” som presser lagkamerater på trening, stiller høye krav til alle og hjelper klubben til å forbedre seg og fungerer godt som mentor for keepertalentene.

    Brown hadde noen elendige år hvor produksjonen ikke var i nærheten av lønna, men han trekkes frem av alle i klubben som den egentlige lederen i garderoben, og en av de viktigste spillerene allikevel.

    Det å ha en slik “vennegjeng” som kan dra lasset tror jeg betyr mye, og selv om Kings nok håpet på flere lange sluttspill enn de fikk, så har de i det minste vært med i diskusjonen de fleste år frem til nå.

    Kontrakten til Gaborik kan selvfølgelig ikke forsvares, det var galskap når den ble ingått og det ser ikke bedre ut i etterkant.

    Forøvrig synes jeg kontrakten til Luongo som virket helt sinnsyk ser bedre ut for hvert år som går. Ikke bra, på langt nær, men han spiller jo fremdeles på et ganske høyt nivå, og Florida ville jo til og med ta over kontrakten (Med en liten retention på litt av lønnen).

Leave a Reply