Christian Larrivée – en historie om angst og om kjærlighet på Hamar

Christian Larrivee hjemme ved spisebordet. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no
Christian Larrivee hjemme ved spisebordet. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no

Nitten.no drar til «hockeytown» for å møte en av de beste importspillerne norsk hockey har hatt.

HAMAR (Nitten.no): Begrepet «importspiller» passer vel egentlig ikke lenger på Christian Larrivée (35), som mandag startet oppkjøringen til sin tiende sesong med Storhamar. Kanadieren er et fenomen på Hamar. Man blir det av å produsere 134 mål og 381 poeng på 309 grunnseriekamper, og av å plusse på dette med 45 mål og 110 poeng på 93 sluttspillkamper.

Det er bare noen måneder siden han bidro til at Storhamar vant NM-tittelen for første gang på ti år.

I en alder av 35 er Christian Larrivée fremdeles på topp.

Hvor lenge kan det vare?

– Jeg legger alltid så mye press på meg selv, og du kommer til et punkt hvor du vet at du ikke lenger er best. Mentalt er det veldig vanskelig for meg. Det faktum at jeg bare har et par sesonger igjen … det føles som om det har gått så fort. Likevel merker jeg det i kroppen, i beina, sier Larrivée til Nitten.no.

Vi sitter hjemme hos ham og samboeren Therese Galatsis, som holder parets nyfødte sønn i armene. Det er åtte dager siden familien på to ble til en familie på tre. Eller fire, om vi skal regne med den ivrige hunden som sitter mellom oss, under spisebordet.

– Det har gått bra, jeg hadde en veldig god sesong og et enda bedre sluttspill, men nå er jeg blitt avhengig av andre spillere. Jeg pleide å … før kunne jeg gjøre alt selv. Jeg er ikke «cocky», men jeg vet at det var litt sånn før. Nå er det et faktum at jeg trenger andre som hjelper meg. Det var sånn forrige sesong, at andre spillere tok over. Det var ikke bare én eller to som gjorde alt, heller, for sånn kan du ikke vinne, utdyper franskkanadieren.

Larrivée fremstår som alt annet enn arrogant.

Angst for å ikke være best
Han tilbyr kaffe, spør om jeg vil ha mat, og sier at vi kan gjøre intervjuet på norsk dersom jeg ønsker det. Jeg svarer «engelsk, for da kan jeg få intervjuet transkribert og slipper å skrive det ut selv». Vi journalister er ikke så glade i å høre våre egne stemmer som mange kanskje tror. Det er dessuten tidkrevende å gjøre lydfiler om til tekst. Mitt neste intervju er med Fredrik Söderström, den fascinerende treneren som leder Storhamar, og selv uten å ha møtt ham før, vet jeg at det vil gå flere timer på å skrive ut akkurat det intervjuet …

Dette ble et lite sidespor. La oss gå tilbake til angsten Larrivée føler over å ikke være like dominerende som før. Det er tre år siden han gjorde 25 mål og 70 poeng på 45 matcher. Forrige sesong ble det 46 poeng på 44 kamper. Aldringen skåner ingen mennesker.

Ok – ett sidespor til: For noen år siden spilte jeg bedriftsfotball på et lag som vant de fleste kampene. Likevel var jeg pottesur etterpå, fordi jeg personlig ikke lenger klarte å utføre de samme fintene som jeg gjorde i tenårene. Og overblikket som en gang var varemerket mitt? Det hadde jeg mer eller mindre spist opp. Det forsvant da kiloene kom, for å si det sånn. Irritasjonen over å ikke være like god som før, gjorde at jeg sluttet å spille fotball. Jeg var lei av å være grinete på meg selv etter seirer. Så jeg kjenner litt til hva Christian Larrivée snakker om her, selv om det er fra amatørnivå.

Larrivée flirer når jeg forteller min personlige anekdote.

– Det er akkurat sånn det er. Jeg skjønner hva du mener. Jeg møtte Pål Johnsen her om dagen, som fortalte meg at det er viktig å nyte de siste årene for tiden går så fort og når det er over, er det så kjedelig. Det er stunder hvor jeg tenker at kroppen gjør vondt og dette er hardt, men motivasjonen er fortsatt her og jeg har lyst til å bli bedre. Hodet henger med, men beina er ikke like raske. Eller du blir tidligere sliten. Samtidig så sier en annen del av meg «drit i det, spill så lenge du kan».

– Jeg vet dessuten at for mange av gutta som slutter, så er det ikke bare hockeyen de savner. Det er garderoben. Det å ha 20-25 karer sammen på borteturer, i buss med vitser og humor og fester. Alt det blir plutselig også borte. Jeg elsker familien min, det er ikke det, men den delen vil også bli tøff å miste. Så jeg ønsker å presse meg selv til å bli bedre, og det hjelper at andre, som Patrick Thoresen, er her. Det gir meg motivasjon til å bli bedre også, sier Larrivée til Nitten.no.

Kanskje er det denne drivkraften etter å bli bedre som har gjort ham til et fenomen på Hamar. Kanskje er det talentet. Larrivée ble draftet i fjerde runde av Montreal Canadiens i 2000. Han gjorde 100 poeng på én sesong i QMJHL. Det er ikke beskjedent. Det er faktisk 27 poeng mer enn Patrick Thoresen, som spilte i den samme juniorligaen den sesongen.

Eller kanskje det er kombinasjonen av drivkraften og talentet.

Christian Larrivee er elsket av fansen til Storhamar - og forteller at de følelsene så definitivt er gjensidige. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no
Christian Larrivee er elsket av fansen til Storhamar – og forteller at de følelsene så definitivt er gjensidige. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no

 

Angrer på juniorvalget
Samtalen dreier innom talentutviklingen i Norge. Larrivée forstår dem som ønsker å begrense antall importspillere og sier at han personlig skulle ønske at det var noen nordmenn som dominerte på toppen av poengstatistikkene i Get-ligaen. Jeg spør hvilke erfaringer han gjorde fra den tiden han tilbrakte i Montreal Canadiens-systemet.

«Larry», som han kalles, deltok på treningsleir med Saku Koivu og de andre superstjernene i Montreal-laget, men spilte aldri for den kanadiske storklubbens NHL-lag.

Larrivée fikk to kamper – og gjorde ett mål og én assist – for Montreals farmerlag Hamilton Bulldogs i American Hockey League (AHL) i 2003/04. Den sesongen tilbrakte han for det meste på nivået under, i East Coast Hockey League (ECHL), hvor han spilte 72 kamper og gjorde 33 poeng.

Året etter ble det bare ni kamper i AHL, og 53 i ECHL. Så ble det 67 matcher og 63 poeng i ECHL i 2005/06, før han bestemte seg for å takke ja til Storhamar og starte på en reise som er blitt et nydelig, norsk eventyr for alle på Hamar.

Erfaringene fra den gang handler ikke så mye om angst som om anger.

– Du vet når du blir eldre, tenker du «Ok, kanskje jeg heller skulle ha gjort det sånn». Jeg husker at Montreal delte farmerlag med Tampa Bay Lightning, og derfor bestemte jeg meg for å spille ett år ekstra på juniornivå for å forsøke å vinne der. Det gikk ganske dårlig. Jeg tror ikke at de likte det. Jeg var 19 år og måtte beslutte dette selv. Agenten min var nok ikke den beste. Jeg tror jeg tok feil beslutning. Etterpå stengte de meg ute. De hadde så mange spillertyper som meg, så de kunne finne en annen i stedet.

Straffen for Larrivée ble å spille mellom to slåsskjemper, som ikke kunne utnytte hans playmakerevner.

– Jeg synes ikke at jeg fikk en fair sjanse. Jeg har venner som spilte i AHL som jeg tror at jeg var bedre enn. Jeg tror at jeg kunne ha spilt i AHL, og kanskje fått et par kamper i NHL om alt hadde gått som planlagt. Det er vanskelig å vite og lett for meg å si at jeg burde ha gjort det ene eller det andre, men min erfaring med AHL var ikke en positiv erfaring.  Hadde jeg blitt draftet av et annet lag i stedet for Montreal, hadde jeg kanskje fått en større sjanse.

Det bør nevnes at Montreal Canadiens har rykte på seg for å være sta når det gjelder måten å gjøre ting på. For en som har fulgt NHL tett siden midten av 1990-tallet, er ikke historien som Christian Larrivée forteller overraskende på noen som helst måte.

– Den gang var ikke Montreal kjent for å gi unge spillere sjansen (Dette var før NHL innførte et lønnstak, red.anm.). Nå er det mer sånn at de gir unge spillere sjansen i AHL. Derfor flyttet jeg til Europa og har egentlig aldri vurdert å reise tilbake.

– Kunne du ha spilt i NHL dersom du vokste opp under dagens forhold?

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror jeg har ferdighetene til i det minste å få en sjanse, men å spille der på heltid? Det er vanskelig. Jeg husker min første treningsleir. Jeg trodde ikke at jeg var god nok og manglet selvtillit. Jeg har alltid vært en veldig snill person, så jeg ville heller gi plassen til andre. Der borte er det en jungel hvor du må slåss for plassen din. Du må være slem, nesten mobbe folk. Jeg ville heller blidgjøre alle. Jeg tror ikke det hjalp meg noe særlig. Men samtidig vil jeg aldri si at jeg var god nok til å spille fast i NHL.

– Fansen betyr mye for oss
Klokken går og det nærmer seg første treningsøkt i CC Amfi, hvor Storhamar regner med at det vil dukke opp et par tusen tilskuere. Christian Larrivée er forventningsfull. Han føler en genuin kjærlighet overfor Storhamar-fansen, det er åpenbart.

– Interessen fra fansen er en stor motivasjonsfaktor. Det tror jeg det er for alle spillerne. Før pleide det å være vanskelig å lokke spillere til Hamar, nå tror jeg ikke det er noe problem i det hele tatt. Hvem vil ikke spille foran 5000 tilskuere? 6000-7000 i sluttspillet? I Norge?

– Fansen har et spesielt forhold til deg. Kan du snakke litt om det?

– Ja, det er helt vilt! Jeg husker fortsatt Champions League i Praha. Det var rundt 500 fans der, vi vant og folk gråt på tribunene. Folk bruker så mye penger på å følge oss. Det var kanskje tusen fans da vi spilte i Sverige. Vi har en enorm respekt for dem. De fleste av dem var her da laget nesten gikk konkurs. De er lojale. Jeg aner ikke hvordan de får det til, men vi setter stor pris på dem. De betyr mye for oss. Nå fortjener de virkelig det som har skjedd med tittelen, sier 35-åringen til Nitten.no.

Christian Larrivée trives så godt på Hamar at planen er å bli boende her selv etter at karrieren som ishockeyspiller er over. Samboeren har fått seg jobb i området og selv har han begynt å jobbe som kunderådgiver i Sparebanken. Han har fått et godt førsteinntrykk der.

– Jeg begynte for tre måneder siden, etter at klubben hjalp meg med å finne en jobb. En del av meg ønsker bare å spille hockey, men jeg har lyst til å bli værende her og må begynne å tenke på framtiden. Så jeg begynte å jobbe der og det fungerer fint sammen med hockeyen. Jeg liker det.

– Det vil nok ta litt mer tid før jeg ser om dette er de riktige for meg, men jeg tror det kan være det.

– Så du ser ikke for deg å flytte hjem til Quebec?

– Norge er hjemme mitt nå. Jeg savner Norge når jeg reiser til Canada. Kanskje fordi jeg var 14 år gammel da jeg dro hjemmefra, og fordi jeg har reist overalt og alle vennene mine er spredt. Hvis jeg flyttet til Canada, ville jeg ikke ha visst hvor. Jeg ser ikke for meg det. Therese savner Sverige. Hun er fra Luleå og vokste opp i Göteborg, og har vennene sine der, men akkurat nå trives vi på Hamar. Jeg tror vi blir her.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply