Denne tabben gjør NHL-ledere gang etter gang

David Backes (til venstre) i slåttskamp mot Joel Edmundson i St. Louis Blues. Foto: Jeff Curry / Reuters / NTB scanpix

I NHL er det få spillertyper som får suksesskåte managere til å sikle mer enn de såkalte «power-forwardene».

Nå i våre dager er NHL fokusert på å slippe til de tekniske spillerne mer enn tidligere, men når det kommer tid for sluttspillhockey, er det fortsatt vanskelige å score mål og nyttig å ha noen «brøytemaskiner» som kan rydde vei foran motstanderkassa.

Sånn har det vært i NHL så lenge undertegnede har fulgt med, altså siden midten av 1990-tallet. Det er heldigvis blitt mulig for kunstnere som Johnny Gaudreau og Mathew Barzal å briljere, men så sent som i forrige sluttspill utmerket vinnerlaget – Washington Capitals – seg med intens, fysisk hockey.

Derfor er det forståelige at managerne i NHL er villig til å grave dypt i klubbeiernes lommer for å sikre seg spillere som både er tøffe og målfarlige.

Det er imidlertid ett problem med spillere som er tøffe: Spillestilen deres sliter dem ut. Kroppene deres får mer juling enn kroppene til andre spillere. De er også mer utsatt for hjernerystelser.

Årsaken er logisk: Tøffe spillere takler hardt i hver eneste kamp. Andre spillere utsettes ikke for tøffe taklinger i hver eneste kamp.

La oss se på noen eksempler:

Ryan Callahan
Mange nordmenn har fulgt New York Rangers spesielt nøye etter at Mats Zuccarello kom til Manhattan-laget. Hans kaptein de første sesongene der, var Ryan Callahan. Han var beinhard. En strålende forechecker og en målfarlig ving.

Callahan gjorde 48 poeng på 60 kamper (et snitt på 0,8 poeng per kamp) sesongen 2010/11. Dette fulgte han opp med 0,71 poeng per kamp sesongen etter, 0,68 poeng per kamp i 2012/13 og så ble han tradet til Tampa Bay Lightning før overgangsvinduet stengte i 2014.

Fra 2010 til 2014 gjorde han 0,69 poeng per kamp over en periode på 246 matcher. Så fikk han en seksårskontrakt med Lightning verdt 5,8 millioner dollar i snitt per sesong. Det første året leverte han bra – 54 poeng på 77 kamper, men etter at han fylte 30 år, har Ryan Callahan vært omtrent fraværende i poengprotokollene. Siden 2015 har han gjort 0,3 poeng per kamp. Denne sesongen har han to poeng på 13 matcher.

Matt Beleskey
Det skulle ikke så mye til før Matt Beleskey fikk sin store «pay-day». Én sesong med 22 mål og 32 poeng på 65 kamper var alt, faktisk. Før denne sesongen, som kom i 2014/15, hadde han ikke scoret tosifret antall mål siden han gjorde 11 i debutsesongen sin fem år tidligere.

Boston Bruins likte hans fysisk tøffe spillestil og målteft og ga ham 3,8 millioner dollar årlig i fem år.

Etter en skuffende, men ikke katastrofal førstesesong i Boston, bød han på tre mål og åtte poeng på 49 kamper i 2016/17. Året etter ble han prakket på New York Rangers i en trade og i disse dager spiller han i AHL, for farmerlaget til Rangers. Beleskey er bare 30 år gammel.

De store 1. juli-signeringene
To spillere var meget attraktive på free agent-markedet 1. juli 2016. Milan Lucic og David Backes. Lucic var den yngste med sine 28 år. Han hadde tre sesonger i Boston Bruins på rundt 60 poeng, og kom fra en 55-poengssesong med Los Angeles Kings inn til denne sommeren.

Backes var fire år eldre, altså 32, og ute etter å signere sin siste store kontrakt og sikre seg og familien sin for framtiden. Uansett hvor mye vi snakker om Stanley Cup og sluttspillseirer, er tross alt det viktigste for disse toppidrettsutøverne å sikre seg økonomisk. Backes hadde holdt seg stabilt på mellom over 20 mål og mellom 45 og 62 poeng i årevis.

Han fikk en femårskontrakt verdt seks millioner dollar per sesong av Boston Bruins, mens Lucic signerte med Edmonton Oilers fordi han ville spille sammen med Connor McDavid.

Milan Lucic er nå 30 år gammel. Han gjorde ti mål og 34 poeng på 82 kamper forrige sesong. Denne sesongen har han ett mål og fire poeng på 16 kamper – og verden har for lengst konkludert med at han er for treg til å spille sammen med McDavid.

Backes har slitt mye med skader – som nevnt er faremoment hos denne spillertypen – og står uten poeng på elleve kamper denne sesongen. Han har en «No Movement»-klausul og kan i praksis ikke røres. Bruins har «løst» problemet gjennom å sette sin seksmillionersmann i fjerderekka.

Men har NHL-lederne oppdaget trenden ennå? Mange har nok det. Vi mistenker at unge, datadrevne managere som John Chayka og Kyle Dubas kommer til å unngå denne fellen framover.

James Neal
I sommer hentet Calgary Flames inn James Neal fra 1. julimarkedet. Målfarlige vinger som er fysisk tøffe, er som kjent ettertraktet. 31 år gamle Neal innkasserte en femårskontrakt verdt 5,75 millioner dollar per sesong.

Calgary har så langt innkassert fire poeng på 17 matcher fra Neal.

Dette er den andre store kontrakten Neal har signert. Han inngikk en seksårskontrakt verdt fem millioner dollar per sesong i 2012, med Pittsburgh Penguins, etter at han scoret 40 mål og gjorde 81 poeng på 80 matcher i 2011/12.

Forskjellen på disse to kontraktene, er at Neal var 25 år da han signerte den første og 31 år da han signerte den andre. For en «power-forward» er forskjellen på 25 og 31 år som forskjellen på dag og natt. Eller suksess og fiasko.

Max Pacioretty
Så kan man jo undre seg, da, over hvor klokt det var av Vegas Golden Knights å gi Max Pacioretty en fireårskontrakt verdt sju millioner dollar per sesong, som begynner å løpe sommeren 2019, når Pac-Man har passert 30 år (det skjer 20. november i år).

Pacioretty har aldri vært kjent for tempoet sitt, så allerede der lyste varsellampene på kontoret til manager George McPhee. Dessverre er det vanskelig å se varsellamper mellom alle neonlysene i Las Vegas.

Vi så muligens starten på nedturen for Pacioretty i Montreal forrige sesong, da han for første gang siden 2010/11 ikke scoret minst 30 mål på en full sesong. Han landet på 17 scoringer og 37 poeng på 64 kamper.

«Hva med denne sesongen?», lurer du på?

Så gøy at du spør! Pacioretty har to mål, null assists og dermed to poeng totalt på 13 matcher.

To spesielle eksempler
Nathan Horton produserte over 60 poeng to ganger og over 50 ytterligere to sesonger, og ble hentet som free agent av Columbus Blue Jackets sommeren 2013. Blåjakkene lokket med 5,3 millioner dollar i sju sesonger. Horton spilte bare en halv sesong, før han pådro seg en så alvorlig ryggskade at karrieren hans tok slutt. Da hadde han allerede vært plaget av flere hjernerystelser.

Dustin Brown skiller seg også ut. Han leverte fem strake sesonger med minst 50 poeng for Los Angeles Kings, og bidro stort til Stanley Cup-triumfen deres i 2012. Etter den femte sesongen med 50 pluss, fikk han en åtteårskontrakt verdt 5,875 millioner i snitt per år.

Framtiden var sikret. Produksjonen falt til 27 poeng på 79 kamper. Han våknet i sluttspillet, og hjalp Kings til en ny Stanley Cup-triumf med sine 14 poeng på 26 kamper der, men var som forduftet igjen de to neste grunnserie-sesongene, med henholdsvis 28 og 36 poeng.

Forrige sesong meldte han seg plutselig på igjen, til ut av det blå, med knallsterke 28 mål og 61 poeng på 81 kamper. Om det var «hvileårene» som gjorde ham godt eller om han fikk ny tenning på annet vis, vites ikke, men du kan være trygg på at Kings ikke vil kreve rare returen om noen vil overta hans fire siste år med 5,875 millioner dollar i lønn – selv om han har levert fem poeng på de seks kampene han har spilt denne sesongen.

Barrierebrytere?
To spillere det skal bli svært interessant å følge framover, er Brad Marchand i Boston Bruins og Patric Hörnqvist i Pittsburgh Penguins.

Kanskje disse to spillerne kan bryte trenden.

Marchand signerte en åtteårskontrakt for to år siden. Den er verdt 6,125 millioner dollar og fremstår akkurat nå som et regelrett kupp for Boston Bruins. Marchand gjorde 34 mål og 85 poeng forrige sesong og har startet i samme tempo nå – med fem mål og 19 poeng på 14 matcher.

Klarer han å holde et sånt tempo helt fram til 2025? Garantert ikke. Men hvis Brad Marchand kan holde seg på rundt 80-90 poeng i et par sesonger til, og så fylle på med et par sesonger rundt 60 poeng, er det mer enn nok til at Bruins-ledelsen vil være storfornøyd.

Når vi kommer til 2023, er nok ikke 6,125 millioner dollar en særlig stor prosentandel av lønnstaket, og derfor er det grunn til å tro at Marchand-kontrakten kan bryte trenden.

Patric Hörnqvist er også en svært fysisk spillertype. Han signerte i februar en femårskontrakt som gir ham 5,3 millioner dollar per sesong. Svensken har gjort mellom 20 og 30 mål de siste fem sesongene og ligger i rute til å gjenta det denne sesongen. Men 31-åringen får mye juling foran mål, og som vi har sett i flere eksempler her, er det noe som tærer på kroppen.

Neste sommer
Vi mistenker at det fremdeles er mange NHL-managere som ignorerer alle disse eksemplene og kommer til å kaste seg over for eksempel Wayne Simmonds neste sommer, når den 30 år gamle Philadelphia Flyers-vingen står uten kontrakt og kan velge ny klubb fritt.

NBC Sports estimerer at Simmonds’ neste kontrakt vil ligge rundt på 6-6,5 millioner dollar og fem-seks år.

Vi estimerer at den klubben som gir ham den kontrakten, kommer til å angre …

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

1 Reply to “Denne tabben gjør NHL-ledere gang etter gang”

  1. Er Kings skuffet over hva Brown har levert etter signering, ja selvfølgelig er de det. Var han høyaktuell for en trade for en sesong eller to siden, ja, men ingen ville ha ham.
    Ville de tradet ham nå? Nei, det er svært tvilsomt.

    Husk at Brown har spilt i Kings hele karrieren, det er vel 15’nde sesongen nå. Han var Kapteinen som tok de til Stanley Cup to ganger. Han er lederen som går forann med innsats og som er høyt respektert av alle i og rundt klubben, og god venn med de andre bærebjelkene i laget og har spilt med de en årrekke. Det er vel bare Doughty som har en tilsvarende posisjon i klubben i dag. Brown er nesten aldri skadet, spiller både undertall og overtall og det er ikke uten grunn at når han kom tilbake etter denne sesongens håndskade (brudd etter å ha blitt truffet av ett skudd) så ble det omtalt som “the real captain is back”. Den arbeidsinnsatsen og energien han tar med ut på isen smitter over på de andre, og på den måten er han kanskje klubbens viktigste spiller. (Innsats og intensitet er vel ikke akkurat kjennetegn ved mange i dagens stall) Med tanke på at han endelig leverte opp mot hva man kan forvente av kontrakten forrige sesong, og at han har startet denne sesongen bra og delvis revitalisert laget etter en katastrofestart (selv om det er langt igjen til å sikte mot de høyst urealistiske klubbforventningene om ny SC…) ville det skapt opptøyer om han ble tradet nå, spesielt uten å få noe særlig tilbake som antydes i artikkelen. Kings har heller ikke store problemer med lønnstaket, så intill klubben eventuelt går mot en rebuild (og kanskje etter det også), så blir Brown i laget til stor glede for alle som følger klubben.

    En skikkelig klubbspiller og fan-favoritt!

Leave a Reply