– Det var ingen spillere, ikke noe lag. Ingenting

OSLO (Nitten.no): Martin Boork startet med to tomme hender i Ringerike Panthers. Nå skal laget bite fra seg i Get-ligaen.

– Det kan ha vært en av de beste kampene jeg har spilt i hele mitt liv, tror jeg, sier Dustin Parks.

26-åringen fra Stittsville i Ontario har svensk mor og kanadisk far og har vokst opp i Sverige, men flesteparten av de åtte siste årene har han tilbrakt i Hønefoss. 22. mars i år spilte han sin hittil viktigste kamp i karrieren, da Ringerike Panthers og Narvik Arctic Eagles gjorde opp i kampen om å få spille i Norges øverste hockeydivisjon neste sesong.

Forutsetningene før kampen var klare: Ringerike måtte vinne i ordinær tid for å passere ørnene fra nord på opprykkstabellen og slå følge med Stjernen inn i neste års Get-liga. Og det var en sånn kveld da alt stemte. Alt, med stor A.

– Publikum og atmosfæren på tribunen var …

Parks sliter med å finne de rette ordene.

– Altså, allerede på oppvarmingen fikk jeg gåsehud. Jeg tror det var publikumsrekord i hallen mens vi varmet opp. Og da vi kom ut på isen etter introen, var det enda flere der. Da kom gåsehuden enda mer. Og det var det som startet alt sammen. Hele laget fikk så mye energi av det.

Det gikk som det måtte gå på en slik festdag. Før det var spilt fem minutter av første periode ledet Ringerike 2-0, og så seg egentlig aldri tilbake. Til slutt endte det 7-2. Dustin Parks åpnet scoringsshowet, og ble kalt «kampens profil» av TV 2.

For trener Martin Boork var denne marskvelden i Schjongshallen høydepunktet i trenerkarrieren så langt.

– Den største gleden får du ved å se på spillerne, de som har vært med på den «umulige» oppgaven det er å slå ut et Get-lag. Ingen trodde på oss før sesongen, og alle snakket om Narvik og Kongsvinger før kvaliken. Å se den lykken i gutta og de som jobber for laget hver dag, og ofrer tusentalls med arbeidstimer, er sjelen og hjertet i idretten, mener den 40 år gamle svensken.

– De spillerne i Panthers som har vært med på reisen, og ofret mye på reisens gang, de har satt til side private karrierer og ambisjoner og satset alt på hockeyen, legger han til.

Den reisen har vart i åtte år, og startet med en smått urealistisk drøm om elitehockey i en innlandsby som de færreste forbinder med ishockey.

Stemningen var enorm i garderoben etter at opprykket ble sikret. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

(Stemningen var enorm i garderoben etter at opprykket ble sikret. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Startet med ingenting

Vi skrur tiden åtte år tilbake, til våren 2010.

I Hønefoss i Ringerike er det ikke spesielt stor tradisjon for hockey. Riktignok ble amatørklubben Ringerike Ishockeyklubb stiftet i 1974, og i 2001 endte en navnekonkurranse med at klubben endret navn til Ringerike Panthers, men det var først denne våren for åtte år siden at ringerikingene tok steget opp til elitenivå. De bestemte seg for å satse friskt, meldte seg på i 1. divisjon, og hentet inn Martin Boork – sønnen til tidligere landslagssjef Leif Boork – som trener.

Likevel var det fortsatt lite som minte om en profesjonell hockeyklubb i Hønefoss.

– Den gangen var det ingen spillere, ikke noe lag. Ingenting, sier Martin Boork om situasjonen i 2010.

Vi har gjentatte ganger forsøkt å få til et møte med ham i Hønefoss, og 40-åringen er mer enn villig til å få det til; det er bare det at det er enklere sagt enn gjort. Han har full jobb ved siden av treneroppgaven i Panthers, for klubben har ingen ansatte. Ingen trenere, ingen spillere, ingen ledere. Alt er frivillig. Og med hektiske dager i to jobber, én lønnet og én frivillig, strekker tiden rett og slett ikke til.

Derfor må vi ta telefonen til hjelp for å få til praten om klubben.

– Det fantes ingenting her, annet enn en intensjon om å forsøke noe nytt. Det året flyttet jeg opp hit med familien min og fikk muligheten til å bidra til å starte laget. Så vi startet med en «tryout» med spillere fra alle mulige steder. Derfra bygget vi stein for stein, i sesong etter sesong.

Trivdes med det samme

– Jeg var 19 år den gangen, sier Dustin Parks.

Han hadde spilt aldersbestemt hockey i Linköping, et par timer sørvest for Stockholm, da han kom til Norge og Hønefoss i 2010.

– Det var helt nytt for meg. Jeg flyttet til et annet land, bodde for meg selv, allting var nytt. Men jeg ble godt tatt imot i Ringerike og trivdes med en gang. Det var et helt nytt lag og en helt ny trener, hele organisasjonen var ny. Men de var veldig gode på å ta hånd om spillerne. Og å utvikle spillere, det er de gode på. Spesielt Martin.

– Hvordan er han som trener?

Et øyeblikks nøling følger i den andre enden av telefonrøret. Men bare et øyeblikk.

– Hva skal man si, da? Han kan være litt stille iblant. Han er ikke den som sier så veldig mye eller skriker og sånt under trening og kamp. Men når han først begynner å prate, er det veldig vettuge ting han kommer med.

– Pappa ga ingen føringer

Boork kom til Ringerike Panthers etter to sesonger som trener for juniorene i Lørenskog, klubben han også tilbrakte ti sesonger i som aktiv spiller. I Hønefoss har han fått muligheten til å utvikle seg som hovedtrener.

– Og er det noe jeg er veldig takknemlig for, så er det dette. Jeg kom som en ung trener med masse idéer og tanker, og fikk komme til en klubb som var åpen for å teste det ut. Det var en fantastisk mulighet der jeg fikk prøve og feile, og hadde klubben bak meg hele tiden, sier han.

– Ofte blir trenere med en liten stund, men etter to-tre år er det på tide å bytte dem ut. Jeg har fått mulighet til å jobbe over tid. Det er en fantastisk bra trenerskole for meg. Og for klubben – vi har vokst i et passe tempo hele tida, legger han til.

– Hva har prøvingen og feilingen bestått av?

– Nei, men altså, hva feiler man med? Man feiler med alt mulig. Med spillere, idéer man har, måten man coacher og gir feedback på. Den største feilen man gjør er kanskje at man gjerne tror man kan og vet alt når man starter. Man finner fort ut at dette ikke er noe man klarer alene.

Han ramser opp assistenter, lagledere og folk i støtteapparatet. Å få Ringerike Panthers opp i Get-ligaen, er ikke en jobb som Boork har gjort alene.

– Faren din er gammel landslagstrener. Hvilke lærdommer har du fått fra ham?

– Jeg vil ikke si at jeg har fått noen lærdom, svarer han til slutt, etter å ha tenkt seg litt om.

– Han har ikke fortalt meg hvordan ting skal gjøres, men latt meg drive med mine ting hele tida. Det har han vært veldig nøye på. Ingen føringer, ingen tvang om at jeg må gjøre sånn eller sånn. Han har vært som alle andre pappaer skal være: Støttende, gitt gode råd, og backet i motgang og i medgang.

Dette er den historiske gjengen som førte Ringerike Panthers til øverste nivå i norsk hockey. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

(Dette er den historiske gjengen som førte Ringerike Panthers til øverste nivå i norsk hockey. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix)

Tunge stunder

For å få vite litt mer om hva sjelen i denne klubben består av, anbefaler den svenske treneren oss å ta en prat med Randi Aase, laglederen for Panthers’ A-lag. «Ildsjel og en superdyktig person» er ordene han bruker om henne.

Så vi ringer opp henne opp, og får svar umiddelbart. I tillegg til å være lagleder for Panthers er Aase manager for det norske kvinnelandslaget i ishockey, og de siste ukene har hun vært travelt opptatt med verdensmesterskapet i Frankrike. Hun har knapt rukket å ta inn over seg at lokallaget hun leder har tatt steget opp til Get-ligaen. Men nå er hun altså hjemme i Hønefoss igjen, og trenger bare litt tid til å parkere bilen og sette inn varene hun har kjøpt på butikken. Noen minutter senere ringer hun opp igjen og forteller velvillig om grunnene til at Ringerike Panthers har lyktes med å skape et hockeyeventyr.

– Det har vært en realistisk utvikling hele tiden. Ingenting har skjedd uten at vi har hatt råd til det. Det har vært en trygghet for alle de som har orket å jobbe gratis på dugnad i time etter time, mener hun.

– Men selvfølgelig har det vært mange tunge stunder òg, legger laglederen til.

Hun vet hva hun snakker om. Hele familien er hockeyengasjert, og datteren Andrea – som til daglig spiller i Djurgården i Sverige – er blant stjernespillerne på landslaget. Men selv om det er stas med VM-spill, dreier hverdagen seg stort sett om Ringerike Panthers. Suksessen med opprykket i vår smaker bare enda bedre når Aase tenker på alt arbeidet som ligger bak.

– Det er en enorm dugnadsinnsats som har gjort at dette har lyktes. Alle som har vært med, har hele tiden hatt et inderlig ønske om å gjøre alt så profesjonelt som mulig med de kronene og ørene som vi har hatt. Og det viser seg at du kan gjøre mye bare ved å være til stede, sier hun.

Vi ber henne utdype. Så hun utdyper.

– Vi følger opp spillere. Vi ljuger ikke, lover ikke noe som ikke kan bli holdt. Vi har hele tiden noen som er til stede for spillerne uansett hva de måtte ha av problemer: Private, sportslige, økonomiske. De små tingene som betyr noe, og som er med på å gjøre hverdagen til spillerne enklere, slik at de trives.

Det er en tilbakemelding klubben har fått fra dem som har forlatt dem gjennom de siste åtte årene også. For det har blitt noen underveis. Og når Randi Aase sier at det har vært mange tunge stunder gjennom de åtte årene, er det ikke minst dette hun snakker om.

– Det har vært skikkelig sårt, sier hun.

– Det er jo fritt valg. Noen drar, noen har lagt opp, men du blir så glad i alle som kommer hit. Vi lever så tett på hverandre og er så mye sammen, så det blir så sårt hver gang vi mister noen.

Arbeid til alle

Panthers er virkelig en klubb som er ulik de andre klubbene i neste sesongs Get-liga. Klubben har altså ikke en eneste ansatt. Spillerne må jobbe eller studere ved siden av.

– Hva i all verden får hockeyspillere til å ville spille for en sånn klubb?

– Noe av det vi fremhever er den profesjonaliteten de opplever når de kommer hit. De aller fleste sier at de aldri har opplevd det før, enten de har vært i en Get-klubb eller et annet sted.

– Hva innebærer den profesjonaliteten?

– Vi har hatt spillere som kommer hit fra Get-klubber og sier «Oj, får vi en årsplan?» I den planen er alt av treninger, samlinger og etter hvert kamper plottet inn. På bortekamper får spillerne program med busstider, flytider, hvor vi skal bo, når maten kommer, hva slags mat det er. Alt sånt er nøye planlagt. Spillerne skal kun tenke og bekymre seg for det sportslige. Alt annet skal være klart. Alt med sliping av skøyter, alt av utstyr.

Og det handler om mer enn det også.

– Den største jobben er å skaffe spillerne passende arbeid. Det er jo vanskelig, sukker Aase.

Som eliteseriespiller i hockey er det nemlig krevende å måtte jobbe ved siden av. Trening- og kamptidspunkter betyr at skifts- og overtidsarbeid er utelukket. Helgearbeid likeså.

– I sesong er spillerne avhengige av å kunne ta seg fri fra jobb noen timer før dagen er over for å reise i tide til kamper. Ved bortekamper må de ta seg fri hele dager. Jeg skjønner arbeidsgiverne godt i den situasjonen der, for det er ikke enkelt å ha en hockeyspiller ansatt. Men til syvende og sist har vi klart å skaffe de aller, aller fleste jobb, sier laglederen.

Det har også til tider vært et dugnadsarbeid.

– Alle i klubben har vært veldig flinke til å hjelpe til. De har spurt sine bekjente, reist rundt og hatt med seg spillere. Noen kommer rett fra videregående, og har ikke annet enn hockeyen å vise til. Det er heller ikke lett. Arbeidsmarkedet er stramt for alle, og det blir enda strammere for en idrettsutøver.

Blir værende

Dustin Parks er en av dem som har fått hjelp til å skaffe seg arbeid. Han jobber i Skinnlåven, en lokal bedrift noen kilometere syd for Hønefoss. Der får han dra fra jobb i halv tre-tiden når hockeyen krever det.

 

– For meg funker det veldig bra. Så finnes det andre spillere i klubben som må jobbe til halv fire. Men det er sånn man må gjøre i Norge. Hockeyen er ikke så stor her, sier han.

Likevel er det mye som skal til for å trekke ham vekk fra Ringerike.

– Jeg nevnte at jeg ble tatt godt imot da jeg kom hit. Det samme gjelder fortsatt. Det finnes ikke noe negativt miljø eller noe sånt. Alle blir tatt veldig godt imot av alle. Og jeg har jo fast jobb også, og klubben har kommet seg opp på nivået som jeg alltid har villet spille på. Så om klubben blir værende i Get-ligaen, blir jeg også.

– Ingen tror på oss

Det er det største spenningsmomentet på Ringerike nå; hvorvidt klubben klarer å holde seg værende i Get-ligaen neste sesong.

Trener Martin Boork er tydelig på at det blir knalltøft.

– Det blir veldig spennende. Vi har litt blanke ark, og vi har jobbet veldig hardt over lang tid for å få denne muligheten, sier han.

– Det viktige for oss er at vi driver på vår måte videre. Vi startet på en reise i 2010, og nå har vi kommet til en helt annen hverdag. Dette blir selvfølgelig en mye tøffere sportslig utfordring.

Noen store endringer i spillerstallen ser ikke den svenske 40-åringen for seg.

– Selvfølgelig blir det noen forandringer, men kjernen i laget har vi troen på. Vi skal ikke miste hodet og satse penger som vi ikke har, men holde beina på jorda og forsøke å gripe muligheten i Get-ligaen. Det betyr å overleve og over tid etablere oss i divisjonen, sier Boork.

– Men det blir tøft. Det er ingen tvil om det, legger han til.

Lagleder Randi Aase skrur forventningene ned enda et par hakk.

– Jeg tror det blir knalltøft. Det er vi nok klar over, alle sammen. Vårt første mål er å etablere oss, for vi skjønner at det ikke nytter å komme som ferskinger med tom lommebok og tro at vi skal vinne alt.

Men oppgaven er langt fra uoverkommelig. Det vet Martin Boork av erfaring.

– Jeg føler vi er i en lignende situasjon som da vi startet i 1. divisjon i 2010. Alle trodde vi skulle komme sist. Ingen trodde vi skulle overleve eller beholde spillere i det hele tatt. Så vi er vant til at folk ikke helt har troa. Men det har vi, og vi jobber på vår måte. Så får vi se, da, hva vi klarer av utfordringer som venter oss.

avatar

Journalist hos KS Publikasjoner og Mediehuset Nettavisen.

Leave a Reply