Du har hørt sangen. Her er historien bak «The Hockey Song»

Stompin’ Tom Connors. Foto: YouTube

Lørdag ble «The Hockey Song» innlemmet i Hall of Fame for kanadiske låtskrivere. Stompin’ Tom Connors levde ikke lenge nok til å oppleve den æren.

«Hello out there! We’re on the air,
It’s Hockey Night tonight;
Tension grows, the whistle blows,
And the puck goes down the ice.
The goalie jumps, and the players bump,
And the fans all go insane;
Someone roars “Bobby scores!”
At the good old hockey game»

Dette er første vers i det som trolig er den mest kjente hockeysangen vi har. Den er kanskje ikke noe musikalsk mesterverk med sin enkle framtoning, men på den annen side er det kanskje nettopp et mesterverk den er, når vi tenker over hvor stor plass den har fått i sporten vår.

Sangen ble utgitt for 45 år siden, i 1973, mens låtskriveren Stompin’ Tom Connors var på toppen av sin musikalske karriere. Han ble kåret til Canadas beste mannlige countryartist fem år på rad, fra 1971 til 1975.

Posisjonen som hockeysportens nasjonalsang kom imidlertid mange år senere. Tidlig på 1990-tallet begynte Ottawa Senators å spille The Hockey Song i forbindelse med sine kamper. Da manager Pat Burns i Toronto Maple Leafs la merke til dette, beordret han at Toronto også skulle gjøre dette under sine hjemmekamper.

Nå spilles «The Hockey Song» i forbindelse med hockeykamper over hele Canada.

Hans kjærlighet til hockey og hockeyens kjærlighet til ham, ble vakkert oppsummert under NHL Awards i 2008, da han spilte låta foran NHL-stjernene, fikk allsang underveis og stående applaus etterpå, mens han selv kysset Stanley Cup på scenen.

Rømte fra adoptivhjemmet
Stompin’ Tom Connors var en spesiell karakter. Navnet «Stompin’» fikk han fordi han ble kjent for sin vane med å trampe takten med venstrefoten, noe han følte var nødvendig fordi han ofte opptrådte i tettpakkede og bråkete barer. Etter at han ble introdusert som «that stompin’ guy» på en barscene i Peterborough i 1967, registrert han juridisk navnet «Stompin’ Tom» som et varemerke.

Det er for så vidt ikke så spesielt, akkurat dette.

Hans evne til å takle motgang, derimot, var ganske unik. Hans mor var en ugift tenåring fra en protestantfamilie og hans far var katolikk, så Tom ble tidlig tatt hånd om av sine besteforeldre på morssiden. Da hans mormor og morfar døde med tre ukers mellomrom, ble han tatt hånd om av sin mor igjen, som var så fattig at hun måtte stjele mat for at de skulle overleve. De ble kastet ut av flere utleiere på grunn av utestående husleie.

Fem år gammel ble han hentet av barnevernet med tvang og adoptert av en bondefamilie som trengte billig arbeidskraft. Det fikk de av ham i åtte år, inntil han som 13-åring rømte fra adoptivfamilien og haiket Canada på tvers.

De neste 13 årene ga han uttrykket «å leve fra hånd til munn» ny mening. Alene på vandring tok han én dag av gangen, fordi han ikke hadde andre alternativer.

Musikkarrieren ble født ved en tilfeldighet, i en hotellbar i Timmins i Ontario. Connors bestilte en øl, men ba bartenderen om å sette korken på igjen da det viste seg at hans 30 cent var 5 for lite. Bartenderen tok imot pengene og ga ham ølen, og tilbød ham enda en pils dersom han åpnet gitarkassen og spilte noen sanger. Disse sangene ble til en 14 måneder lang spillejobb i hotellbaren, deretter en ukentlig opptreden hos en lokal radiokanal og så til plateinnspilling.

Musikken hans lå et stykke unna de mest anerkjente kanadiske musikerne, som sofistikerte Leonard Cohen, men den Johnny Cash-inspirerte countrystilen hans traff folkesjela. Det skadet ikke at han var ekstremt opptatt av Canada og stadig erklærte sin bunnløse kjærlighet til det fedrelandet han hadde sett så mye av og fant så vakkert.

– Han ble elsket fordi han skrev sanger for arbeiderklassen i Canada, om ting i livet som de kjenner seg igjen i og ingen andre bryr seg om, sier musikeren Murray McLauchlan til The Globe And Mail.

Det skulle imidlertid skje på hans måte. Ikke på andres premisser.

Ga tilbake priser i protest
Stompin’ Tom Connors var samtidig av den lojale typen. Han beholdt kontakten med bartenderen som ga ham sjansen i Timmins, Gaëtan Lepine, og skrev faktisk flere sanger sammen med ham senere.

Mens han drakk tett og tok knekken på 100 sigaretter om dagen, skrev han tekster som handlet om Canada og om nasjonale helter eller tragedier, som «The Black Donnellys» og gruvekollapsen som tok livet av 19 menn i 1972.  Connors grunnla også tre plateselskap, som alle hadde til formål å promotere kanadiske artister.

Han avskydde kolleger som flyttet til USA for å gjøre suksess der – faktisk i så stor grad at da musikkprisen Juno på 1970-tallet ble tildelt til «utflyttere», svarte Connors med å sende tilbake samtlige seks Juno-priser han hadde mottatt, med beskjed om at han aldri mer vil ha noe med Juno å gjøre.

Samtidig irriterte han seg også over at politikerne ikke ga nok støtte til kanadiske historiefortellere.

Svaret hans ble å trekke seg tilbake fra musikkbransjen. Derfor ga han ikke ut noen plater fra 1977 til han gjorde comeback i 1986, etter å ha blitt motivert av andre artister som ville feire hans 50-årsdag og som gjennom en avisartikkel de skrev fikk publikums interesse for Stompin’ Tom Connors til å våkne til liv igjen.

Så begynte «The Hockey Song» å etablere seg i NHL.

De siste årene var Connors en folkekjær artist som ble hedret på mange vis. Han ble innlemmet i Hall of Fame i 1993 og fikk Den kanadiske orden i 1996. Han ble også invitert til en middag hos dronning Elizabeth i Ottawa i 2002.

På kjent Stompin’ Tom Connors-vis nektet han å ta av seg cowboyhatten selv der. Buckingham Palace glattet over den potensielle skandalen ved å sammenligne Connors’ Stetson-hatt med et religiøst hodeplagg.

Staheten skulle til slutt også koste ham livet. Da han ble syk i 2013, nektet han å få medisinsk behandling fordi han var skeptisk til moderne legevitenskap. Han døde av nyresvikt i sitt hjem i Ballinafad 6. mars 2013.

«Hockey Night In Canada» markerte hans bortgang med å åpne sin neste sending med denne nydelige hyllesten:

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply