En fæl bilulykke forandret karrieren til David Morley

David Morley forsøker å nyte hver kamp som om det er hans siste. Det er noe han lærte seg etter en stygg bilulykke for sju år siden. Foto: Roy Kvatningen

Lenge var målet hans å bare få spille én ishockeykamp til. Nå er han en av stjernene i Stavanger Oilers.

STAVANGER (Nitten.no): Én sesong skiller seg veldig ut når man ser på karrierestatistikken til David Morley, som Stavanger Oilers hentet fra Lillehammer etter forrige sesong. Morley, som kommer fra en sesong med 60 poeng på 45 kamper, gjorde null poeng sesongen 2011/12. Av den enkle årsak at han spilte null kamper.

28-åringen fra Toronto visste den gang heller ikke om han noensinne kom til å spille ishockey igjen.

En bilulykke snudde livet hans opp-ned den gang.

– Det skjedde på vei inn i mitt første år på college. Egentlig var det en uskyldig ting. Det var en fil i hver retning og personen foran meg, faktisk to biler foran meg, stanset opp for å svinge inn til en golfbane. Bilen foran meg stanset. Jeg stanset. Personen bak meg stanset ikke. Den bilen traff meg bakfra i 50-60 kilometer i timen, forteller Morley til Nitten.no.

Han kjørte sin bestefars pickup, en solid bil, men farten på bilen som traff var så stor at det kjøretøyet Morley satt i, ble klemt voldsomt sammen. Den verste skaden 21 år gamle Morley fikk, var i hodet.

– Jeg har lært etterpå at når det gjelder hodet, så vet man aldri. Du kan være helt fin i to dager og så kan du trenge et helt år. Enkelte sliter i mange, mange år med slike ting. Så jeg er takknemlig for at jeg har kommet hit i dag. Det var en skikkelig drittopplevelse.

Dermed fikk han ikke utrettet noe det første året han skulle studere på St. Cloud State University.

– Jeg mistet hele det første året. I praksis ble jeg borte fra hockey i halvannet år, og da jeg begynte å spille igjen, fikk jeg mange skader, for jeg hadde jo ikke trent. Det satte meg tilbake, forteller Morley.

Bilulykken dukker opp sent i intervjuet med Morley. Vi sitter i en losje i DNB Arena og snakker om Stavanger Oilers, om Lillehammer, om livet i Norge. Det er først når Nitten.no tar opp tiden hans på college at Morley nevner bilulykken.

Tallene hans de siste tre årene i NCAA tilsier at han kanskje kunne ha fått en fin karriere i AHL og muligens, over tid ha snust på NHL. Det er vanskelig å vite, selvsagt. Ikke bare fordi det blir et veldig teoretisk spørsmål, men også fordi det er varierende kvalitet på de forskjellige divisjonene som er under NCAA-paraplyen.

– Jeg vet ikke om NHL eller AHL, men da jeg begynte å spille på college, var jeg bare glad for å kunne spille i det hele tatt. At jeg klarte å spille en hel sesong. Jeg var ikke sikker på om jeg kunne fortsette å spille, forteller Morley.

Det andre året på St. Cloud spilte han 35 kamper og gjorde 20 poeng.

– Så fikk jeg en hel sommer med trening og etterpå kunne jeg endelig spille slik jeg følte at jeg var kapabel til. Det å være helt frisk igjen, gjorde det morsommere. Laget vårt var ganske godt alle fire sesongene, så det gjorde det også morsommere, opplyser den nye Oilers-forwarden.

Han gjorde 32 poeng på 35 kamper sesong tre, så ble det 29 poeng og den siste sesongen imponerte han med 37 poeng på 41 matcher.

– Livet fører deg i forskjellige retninger og det var dette jeg fikk tildelt. Jeg jobbet meg igjennom det. Jeg mistet mye tid, men var bare glad for å komme tilbake på college og senere komme hit. Så nå tar jeg ett år av gangen.

– Hockey er kanskje ikke den letteste sporten å komme tilbake til og føle seg komfortabel etter en hodeskade?

– Det er helt sikkert. Det er så lett for alle rundt meg å si at jeg bare kan slutte å spille hockey, sant? Omtrent alle sa «bare slutt med hockey, så trenger du ikke å bekymre deg». Men hockey er min kjærlighet. Jeg elsker å spille. Jeg elsker å være på isen, å henge rundt lagkameratene. Å vinne. Det er utrolig morsomt og jeg kunne ikke avslutte på den måten.

– Jeg sa til meg selv at jeg ville spille minst en collegekamp. Så gjorde jeg det og etterpå tenkte jeg «hei, dette er helt greit». Jeg spilte den neste kampen også og så endte det med at jeg spilte hele sesongen.

– Var du komfortabel på isen i den første kampen?

– Nei, nei, avfeier Morley.

Det er tydelig at han var preget. Hodeskader er ganske utbredt i ishockey og Morley hadde fått føle på kroppen hvor grusomt det kan være å slite med slikt i et helt år.

– Det tok noen år før jeg virkelig følte meg helt komfortabel igjen. Jeg gjorde noen justeringer i spillestilen og prøvde å unngå de største taklingene. Jeg innså at du av og til må gi opp et spill for å leve neste dag, mens jeg før ville ha kriget for hver eneste puck.

– Jeg tror at etter hvert som jeg har modnet som hockeyspiller, har jeg lært at det er enkelte situasjoner hvor det ikke lønner seg å være først på pucken eller å strekke seg ut og eksponere seg selv.

– Så jeg har lært, men det tok definitivt lang tid å bli komfortabel. Det tok også tid med de tilpasningene jeg gjorde, fordi instinktene kom ofte i veien. Nå er jeg komfortabel. Men du vet tross alt aldri om noen takler deg bakfra eller noe sånt. Det er en del av spillet. Eller jeg kan havne i en ny bilulykke. Hvem vet? Sånn er livet.

Sånn er livet, ja. Og akkurat nå er det veldig bra for David Morleys del. Han stortrives i Norge, han giftet seg med ungdomskjæresten Hailey for en måned siden og det har gått til anskaffelse av hunden Molson.

– Molson? Som i ølet Molson?

– Ja, smiler Morley.

– Hunden er oppkalt etter Molson-ølet?

– Ja, ler han.

– Hun er en goldenpuddel. Det er en blanding av en goldenretriever og en puddel. Hun er seks måneder gammel nå og veier rundt 17-18 kilo. Molson vokser fremdeles, og hun storkoser seg her, på grunn av vannet og parkene og alt. Hun kan løpe rundt og ha det gøy. Det var derfor jeg ville ha henne med hit.

Morleys engasjement øker når han får snakke om hunden. Sånn er det ofte med hundeeiere, forståelig nok.

– Flyturen hit var grusom, for jeg hadde så vondt for henne. Hun lå i bur under oss. Vi hadde tre etapper, for vi måtte via Oslo, fordi det var det eneste stedet som hadde toll. Vi dro fra Toronto til Island til Oslo til Stavanger. Det var vanskelig. Jeg vet ikke om hunden brydde seg så veldig, men kona mi og jeg sto inntil glassveggene på flyplassene og så dem frakte henne fra det ene flyet til det andre. Det var vondt å se på, men nå som hun er på plass her, er alt helt nydelig. Hun storkoser seg.

– Vi er bare glade for at det ikke var noen forsinkelser. Henrik Solberg, en av lagkameratene mine her, fortalte at han fraktet hunden sin med fly i fjor, og den ble borte i tre dager.

David Morley gjorde 60 poeng på 45 matcher for Lillehammer forrige sesong. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

– Hva er førsteinntrykket ditt av byen?

– Når man kommer fra den lille byen Lillehammer, er det definitivt ganske mye større, men jeg er fra Toronto, så det er fortsatt en liten by sammenlignet med Toronto. Det føles som at jeg har vært her i en drøy uke nå, så jeg er ikke i nærheten av å ha sett alt.

– Jeg forsøker å se nye områder hver dag, for å bli kjent med byen. Jeg tar med hunden på turer til forskjellige områder, og vi har spist middag ved vannet og slike ting. Det er veldig fint!

– Og inntrykket av klubben?

– Laget er som ventet, veldig profesjonelt i måten alt organiseres på. Spesielt så tidlig. Vi hadde møter med legene og det medisinske apparatet i går, og Pål (Haukali Higson) hadde et møte i forrige uke for å gå igjennom programmet vårt fram til sesongstart. Det er veldig godt organisert.

– Trenerapparatet, alle treningene våre, er godt organisert og i høyt tempo. Det har vært raske treninger og en god start. Det er akkurat som ventet – helt fantastisk! Så jeg er godt fornøyd.

Akkurat nå er også kona Hailey på plass i Stavanger. Det setter han pris på.

– Hun er også fra Toronto. Vi har vært sammen i tolv år. Vi møttes i high school og har vært igjennom en del avstander. Jeg dro for å spille juniorhockey i ett år, så spilte jeg i Minnesota i USA i fem år, hvor vi var fra hverandre, og så bodde hun sammen med meg det første året i Lillehammer. I fjor dro hun hjem for å ta lærerutdanning i Canada. Hun er opptatt med dette den kommende sesongen også, så hun kommer til å være her i perioder. Hun er her til september nå, så vil hun være her mesteparten av desember og litt i januar, og så komme én tur til.

– Hva lokket deg til Norge i utgangspunktet?

– For å være ærlig, vurderte jeg mulighetene mine da jeg var ferdig på college og jeg visste at for en spiller i min situasjon ville det mest sannsynlig bli East Coast Hockey League (ECHL). Jeg dro dit rett etter at collegesesongen var over, i et par uker, for å prøve det.

– Samtidig visste jeg at jeg egentlig ikke hadde lyst til det. Jeg hadde lyst til å utforske Europa og kikket på noen alternativer, og jeg snakket en del med treneren min.

Den treneren var Garrett Raboin. Han spilte for Lørenskog sesongen 2011/12.

– Han sa at Norge er et vidunderlig land og at han virkelig trivdes her, og han fortalte meg at Lillehammer var et fint sted. Så det var det som førte meg til Lillehammer. Og da jeg kom, forelsket jeg meg helt i Norge.

Morley angrer altså ikke på at han lyttet til rådet fra Raboin. Med base i Lillehammer, har han også kunnet reise til andre deler av Europa enklere enn om han hadde vært bosatt i Nord-Amerika. Morley har vært på turer til England, Skottland, Tyskland og Danmark etter at han flyttet til Europa.

Sportslig er han ikke så fornøyd med den første sesongen i Lillehammer, hvor skader ødela rytmen, men sesong to endte altså med 60 poeng på 45 matcher og en plass i finalen for Lillehammer.

– Det var en utrolig morsom sesong. Vi hadde et virkelig bra lag og kom til finalen. Jeg følte meg klar for en ny utfordring og her i Stavanger er kulturen at man skal vinne, og det er noe alle som signerer for Oilers er tiltrukket av. Det er virkelig spennende, synes jeg. Jeg vet at laget hadde en svak sesong i fjor, og at de virkelig satser for å bli et vinnerlag igjen.

– Du vet ikke hvor profesjonelt det er her (i Oilers) før du kommer hit, men det er en grunn til at de vant så mange år på rad. Det er ingen tilfeldighet. De har åpenbart en god kultur her, med Kristian Forsberg, Dennis Sveum og de andre spillerne som har vært her så lenge. De vet hva som kreves for å vinne og hvordan sakene skal håndteres i garderoben her i denne organisasjonen.

Morley virker ikke like begeistret i å snakke om overgangen fra Lillehammer, som er blitt diskutert heftig i norske hockeymiljøer. Stavanger hentet ikke bare Morley fra Lillehammer, men Stephan Vigier og Patrick Ulriksen også.

– Jeg vet ikke om jeg bør snakke om deres situasjoner, men jeg ble kontaktet av Pål og … etter at hver sesong er over, har du ingen anelse om hva som vil skje, hvor du ender opp. Stavanger hadde et godt rykte og jeg har lyst til å vinne. Jeg tror alle har det. Jeg var rimelig begeistret da de tok kontakt og da handlet det bare om å få til en avtale som fungerte, og så fant jeg ut at de to andre også skulle til Stavanger. Det gjorde det enda morsommere, for de er nære venner og det gjør alltid ting mer komfortabelt.

– Det er annerledes, for jeg har spilt mot de fleste av disse spillerne i et par år nå, så selv om jeg ikke kjenner dem, vet jeg en del om dem, bare fra å ha spilt mot dem. Det var gøy å høre at Vigier og Patrick også skulle hit.

– Men det var ikke en nødvendighet at de ble med til Stavanger for din del?

– Nei.

– Hva er førsteinntrykket ditt av trener Todd Bjorkstrand?

– Han vet nøyaktig hva han vil ha av spillerne sine. Du kan se det med alle detaljene som er lagt inn i treningene for å sikre at alle gjør bestemte ting helt korrekt. Pasningen må være på teipen. Arbeidsmoralen må være der. Så han stiller høye krav, men når du snakker om vinnerkultur, regner jeg med at spillerne her er vant med slikt.

– Han stiller høye krav nå, treningene våre har vært raske og intense, og vi lærer mye akkurat nå. Det er mye å gå igjennom i starten av en sesong, og han har gjort en god jobb. Hver dag implementerer han noe nytt som vi kan lære med spillesystemet hans, samtidig som han sørger for at vi får skøytet og trent på ferdighetene. Alt så langt har vært veldig bra. Han er bare enda et element her jeg er blitt imponert over.

– Jeg kikket litt på treningene deres. De ser veldig effektive og godt organisert ut.

– Det er en god beskrivelse. Han går igjennom øvelsene før treningen, så når vi kommer på isen, blir det ingen dødtid. Jeg mener at det er bra for flyten og for kondisjonen vår. Det blir lite stillstand for å se på øvelser bli tegnet opp. Det er raskt, og effektivt, så han er god der. Hele trenerapparatet gjør en god jobb.

– En del spillere mener at som du trener, spiller du. Hva er din erfaring der?

– Ja, helt klart. Det gjør kampene mye enklere. Jeg har spilt med enkelte som klarer å gi femti prosent på trening og tøyser mye, men likevel klarer å være effektive i kampene, men for det meste trenger spillere å trene som man spiller. Spesielt når du kommer til sluttspill og kampene går til overtid. Det er da du får nytte av alt du gjorde i august. Det kan utgjøre forskjellen mellom to lag.

– Hva er dine personlige forventninger?

– Når alt kommer til alt, må vi alle gjøre alt vi kan for å hjelpe laget til å vinne. For min del betyr det at jeg må forsøke å skape sjanser. Det er selvsagt mer som spiller inn, som jeg må gjøre, men målet mitt er å bidra med offensiv og hjelpe oss på den måten. Og likevel være ansvarlig defensivt. Hvis jeg får spille i power-play kan jeg forhåpentlig hjelpe til med det også, men slikt er opp til treneren. Hovedjobben min blir å skape sjanser.

– Mange nordamerikanske spillere har med hell brukt Get-ligaen som et springbrett til større europeiske ligaer. Har du slike ambisjoner?

– Jeg tar ett år av gangen. Det er en beslutning jeg tok etter det første året mitt, da jeg hadde disse skadeproblemene. Jeg innså at jeg ikke har en anelse om hva som vil skje i noen kamper eller sesonger. Målet mitt forrige sesong var bare å ha det så gøy som mulig under sesongen. Når sesongen er over, kan jeg tenke på hva mitt neste steg skal være.

– Jeg antar at alle spillere ønsker å spille på høyeste mulige nivå. Jeg er ikke annerledes. Samtidig ønsker jeg å ha det så gøy som mulig med hockeyen. Det er derfor vi spiller. Akkurat nå tar jeg en sesong av gangen, en dag av gangen, for du vet aldri når det er slutt, sier David Morley.

 

 

 

 

 

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply