En takk til den tøffeste spilleren i NHLs historie

Willie O’Ree ble innlemmet i Hall of Fame i november 2018. Foto: Jacquelyn Martin / AP / NTB scanpix

Fansen forsøkte å dra ham opp på tribunen for å banke ham til blods. En motspiller siktet seg inn på tennene hans og banket til med enden av kølla. Utenfor arenaene, i hoteller, på restauranter og flyplasser, ble han hetset på verste måte.

Historien til Willie O’Ree er så dramatisk at jeg, som en hvit mann, ikke er egnet til å gjenfortelle den med den forståelsen og den innsikten en journalist ønsker når en historie skal fortelles. Derfor har jeg ikke gjort det før.

Historien til Willie O’Ree er så viktig at jeg må fortelle den likevel.

Og jeg vil starte med Emmett Till, selv om de to sannsynligvis aldri møtte hverandre.

Mens O’Ree ble født i New Brunswick i Canada i 1935, kom Emmett til verden sommeren 1941 i Chicago, Illinois, i USA. Han vokste også opp der, i en tid hvor USA fremdeles slet med effektene av Den store depresjonen på 1930-tallet. Økonomien bedret seg gradvis og arbeidsledigheten falt utover 40-tallet til et rekordlavt nivå.

Selv om Emmett Till ble født 76 år etter at slavehandel ble forbudt i USA, gjennom det trettende grunnlovstillegget, var segregering av svarte og hvite, for eksempel på busser og i restauranter, vanlig praksis.

I august 1955 var 14 år gamle Emmett Till på besøk hos slektninger i Mississippi. Mens han var innom en matbutikk, snakket han til en hvit, 21 år gammel kvinne ved navn Carolyn Bryant.

Noen kvelder senere dukket Bryants ektemann og hans halvbror opp hos grandonkelen som Emmett Till var på besøk hos. De bortførte guttungen. De banket og torturerte ham. De skjøt ham i hodet. De senket kroppen hans i Tallahatchie-elva.

Liket av Emmett Till ble funnet tre dager senere.

Drapsmennene ble arrestert og stilt for retten. Der kom en helhvit jury fram til at de var uskyldige.

I desember dette året, nektet syersken Rosa Parks å gi fra seg sitt sete i den «fargede» delen av buss nummer 2857 i Montgomery i Alabama til en hvit mann som krevde å få setet fordi alle «hvite» seter var opptatt. Dette førte til at Parks ble arrestert og dømt i retten.

Hun mistet også jobben sin som sydame i en lokal forretning, og ble drapstruet en rekke ganger over flere år etterpå.

Og selv om det aldri var noen tvil om hvem som drepte Emmett Till, erkjente de to drapsmennene selv bortføringen og drapet av 14-åringen i et intervju med magasinet Look et år senere. På grunn av den såkalte «double jeopardy»-loven kan ikke påtalemyndighetene i USA tiltale noen for den samme forbrytelsen to ganger, så de kunne erkjenne drapet uten å frykte for konsekvensene.

Hvis du lurer på hva disse historiene har å gjøre i et hockeymagasin, er det forståelig. Dette har ikke direkte noe med hockey å gjøre. Samtidig kaster det lys over hvorfor hockey i Nord-Amerika kun ble spilt av hvite menn. Hvite og svarte holdt seg for seg selv.

Helt til Willie O’Ree kom på banen.

Den sommeren Emmett Till ble torturert og drept i Mississippi, for å snakke til en hvit kvinne, hadde Willie O’Ree nettopp lagt bak seg en sesong hvor han gjorde 27 mål og 44 poeng på 43 kamper for Quebec Frontenacs i QJHL, forløperen til dagens QMJHL.

Mens den helhvite juryen frikjente Tills rasistiske drapsmenn, begynte O’Ree på sin siste juniorsesong, nå for Kitchener Canucks i OHA (i dag kjent som OHL). Der kunne hockeykarrieren hans også ha tatt slutt, hvis han hadde hørt på legen.

Under en match i 1956 hadde O’Ree posisjonert seg foran mål. Han ble taklet i kroppen og mistet balansen, og idet han snudde seg for å se hvor pucken var, traff den ham i øyet.

– Jeg mistet synet på høyreøyet og legen sa til meg at jeg kom til å være blind på det øyet resten av livet og at jeg aldri kunne spille hockey igjen, erindrer O’Ree.

Allerede på vei ut av sykehuset kom han fram til at han ikke hadde sans for legens konklusjon.

– Han visste ikke om det brennende begjæret jeg hadde etter å spille profesjonell hockey og komme til NHL. Så jeg begynte å spille igjen.

Han gjorde imponerende 30 mål og 58 poeng på 41 matcher den sesongen.

Willie O’Ree var en rask, eksplosiv og målfarlig venstreving. Han hadde et veldig bra skudd. Utfordringen med å spille venstreving uten et fungerende høyreøye, løste han ved å spille med hodet vendt til høyre så ofte at det nesten så ut som om haka satt fast i skulderen.

Mens Emmett Tills drapsmenn tilsto den brutale gjerningen overfor Look, satte halvblinde O’Ree i gang med sin første sesong som profesjonell seniorspiller, for Quebec Aces i den lokale ligaen QHL. Der tjente han 60 dollar per uke. Han beholdt 20 dollar selv og sendte resten hjem til foreldrene sine.

Han fortalte ingen i Quebec Aces at han var blind på det ene øyet. Han sa heller ingenting til Boston Bruins om dette, da han ble invitert på treningsleir med storklubben i 1957.

18. januar 1958 fikk han sin NHL-debut, 22 år gammel, da Boston Bruins kalte ham opp fra Quebec Aces på grunn av skader i spillerstallen. The Associated Press sendte ut en nyhetsmelding om at “Den første negeren har nådd NHL».

Faksimile.

Det var ellers ingen stor ståhei rundt det faktum at Willie O’Ree ble den første svarte spilleren i NHL. Ligaen ønsket kanskje heller ingen oppmerksomhet om dette, med tanke på at publikum også var helhvitt.

– Jeg hadde regnet med litt mer publisitet. Pressen håndterte det som om det var hverdagslig. Jeg brydde meg ikke om publisiteten for egen del, men det kunne ha vært viktig for andre svarte med ambisjoner innenfor ishockey, sier O’Ree til NHL.com.

Willie O’Ree spilte mot Canadiens i Montreal på lørdagen og mot samme lag i Boston dagen etter.

Han nådde målet sitt. Han spilte i NHL.

Og han vant over alle hatefulle mennesker han møtte på veien dit. Alle rasistiske tilrop fra tilskuere og motspillere. Bomullsballene som ble kastet på isen. Buingen. Oppfordringene om at han burde pelle seg over til basketball.

– Jeg hørte N-ordet så mange ganger at jeg bare lot det gå inn det ene øret og ut det andre. Jeg slåss aldri på grunn av rasistisk hets eller rasistiske kommentarer. Jeg slåss fordi folk slo meg med kølla, krysstaklet meg og slikt ting. Ellers hadde jeg tilbrakt alle kamper i utvisningsboksen, forteller O’Ree.

Han takket sin storebror Richard for et råd han ga da Willie fortalte at han hadde bestemt seg for å satse seriøst på å bli en profesjonell ishockeyspiller: De rasistiske ordene som han kom til å få kastet mot seg utallige ganger, betød bare noe dersom han lot det.

Dette rådet hjalp Willie O’Ree med å komme seg til det aller øverste nivået i en kritthvit sport, i en tid og i et land hvor retten frikjente drapsmenn fordi offeret var svart.

I en tid hvor det bare var seks lag og 144 utespillere i hele National Hockey League.

Og han kom seg dit med bare ett fungerende øye.

Det ble med disse to kampene i NHL sesongen 1957/58. O’Ree spilte én sesong til for Quebec Aces, så skiftet han til Kingston Frontenacs i EPHL, før han igjen ble kalt opp til Boston Bruins sesongen 1960/61.

Denne gang fikk han 43 matcher der.

Avbildet før en NHL-kamp for Boston Bruins i Madison Square Garden 23. november 1960,. Willie O’Ree gjorde totalt fire mål og 14 poeng på 45 kamper i NHL. Foto: AP / NTB scanpix

Selv om motstandernes spillere og fans spydde ut sin rasisme mot ham i kamp etter kamp, var det ingen som brydde seg om hudfargen hans i Boston Bruins. Trener Milt Schmidt tok en prat med ham da han ble hentet inn til laget og advarte ham om at det kunne komme brutale meldinger under kampene, men understrekte samtidig at han var hjertelig velkommen i Boston-garderoben.

Schmidt fikk rett når det gjaldt motstandernes spillere og fans. Det var verre under kampene i USA enn i Canada, erfarte O’Ree raskt.

– Rasismen fra fansen var mye verre i USA enn i Toronto og Montreal. Jeg husker spesielt en del hendelser i Chicago. Fansen ropte «Dra tilbake til sørstatene», «Hvorfor plukker du ikke bomull» og sånne ting. Det plaget meg ikke. Jeg har blitt kalt ting hele livet. Jeg ville bare være en hockeyspiller, og hvis de ikke kunne akseptere det, var dette deres problem og ikke mitt, argumenterer O’Ree.

I den ene matchen mot Blackhawks i Chicago, kom en av episodene som har satt seg fast i minnet til O’Ree som et sår du aldri blir kvitt.

En storvokst Blackhawks-spiller begynte med den rasistiske hetsen allerede under oppvarmingen, og fulgte opp med en slashing mot leggen. Under kampen havnet de to i duell og Chicago-spilleren kjørte enden av kølla opp i kjeften på O’Ree, som mistet de to fortennene. O’Ree svarte med å slå spilleren i hodet med kølla.

O’Ree ble idømt matchstraff og dommerne ga ha beskjed om at han ikke kunne være synlig for tilskuerne, for det var ikke trygt på grunn av stemningen mot ham på tribunene. Så Willie O’Ree satte seg i garderoben og slo av lyset, så ingen skulle se ham.

Der og da vurderte han å gi opp.

Hvis det var sånn det skulle være å spille i NHL, hvis det bare innebar hets, hat og voldelige overfall, var det kanskje ikke verdt det.

Så ombestemte han seg.

Hvis han skulle forlate NHL, så skulle det være fordi han ikke var god nok, ikke fordi han hadde en annen hudfarge enn de andre spillerne. Han gikk i dusjen, skiftet til sivile klær og ble med Boston Bruins også på neste reise. Det var ikke dette han hadde sett for seg at NHL-drømmen skulle innebære, men det var fortsatt NHL-spill.

Sesongen 1960/61 bød på flere episoder. En kveld i Madison Square Garden i New York, kom O’Ree med sin eksplosive fart inn i vantet med så stor kraft at gjerdet som beskyttet fansen fra pucken, ga etter. Den aggressive hjemmefansen gikk til angrep på NHLs første svarte spiller.

– Folk dro i meg, skrek mot meg og brukte alle de gamle, stygge ordene. Jeg slo og sparket og gjorde alt jeg kunne for at de ikke skulle klare å dra meg opp på tribunen, forteller O’Ree.

Fansen dro drakta over hodet hans, slik at han ikke engang kunne se noe med sitt ene fungerende øye. Rasehetsen deres ble spyttet ut i maskingeværtempo. Øl ble skylt over ham.

Heldigvis klarte både med- og motspillere å dra ham vekk fra fansen og ut på isen igjen.

– Jeg orker ikke engang i dag å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom de hadde klart å dra meg opp på tribunen, konstaterer O’Ree.

Familien til Emmett Till kunne nok ha gitt ham noen tanker om hva som ville skjedd.

Den sesongen ble Willie O’Rees siste i NHL. Karrieren hans på aller høyeste nivå stanset på 45 kamper. Det er 45 kamper mer enn noen svart spiller før ham.

Sesongen etter ble venstrevingen som ikke lenger kunne se med sitt høyre øye, tradet til Los Angeles Blades i Western Hockey League. Selv om O’Ree hadde forsøkt å holde sitt halverte syn skjult for folk, hadde mange forstått at han ikke kunne se normalt.

– Jeg husker at Willie og jeg var alene i garderoben, i hver vår bås, som var rundt ti meter fra hverandre. Jeg sa noe til Willie og han hadde et merkelig ansiktsuttrykk idet han begynte å gå mot meg. Da han var tre meter unna, sa han «Å, Mohnsie, er det deg.». Jeg spurte om han hadde trøbbel med å se meg på avstand. Han svarte at han hadde litt problemer med øyet og ba meg om å ikke si noe. Jeg fortalte det aldri til noen, ikke engang til min beste venn, så lenge Willie fortsatt spilte, forteller tidligere Bruins-lagkamerat Doug Mohns.

Selv om ikke Mohns sa noe, var det nok flere som hadde lagt merke til problemet. Det er tross alt ikke mange spillere som skøyter utpå isen med haka si på høyre skulder.

Treneren til Los Angeles Blades, Alfie Pike, visste sannsynligvis om situasjonen.

– Da jeg kom til treningsleiren, spurte Alfie «Willie, har du noen gang spilt høyreving?». Jeg svarte «Nei, Alfie, jeg har spilt venstreving hele karrieren min, ettersom jeg er venstrefattet». Han sa «Vel, jeg har rundt sju venstrevinger her. Hvorfor ikke prøve deg? Vi kan trenge farten din på høyre side». Så jeg byttet til høyreving og dermed var vantet på høyresiden min og jeg trengte ikke å snu for å se meg over skulderen hele tiden. Jeg spilte de siste tolv årene av karrieren min på høyresiden, og vant målscorertittelen i Western i 1965 og 1969 og ble stemt inn på fire All Star-lag der på grunn av det byttet, erindrer Willie O’Ree.

I løpet av 13 sesonger i WHL, for Blades og San Diego Gulls, gjorde O’Ree 328 mål og 639 poeng på 785 matcher.

Da han la opp i 1979, hadde han 21 sesonger bak seg som profesjonell ishockeyspiller.

21 år som banet vei for andre svarte spillere.

21 år med hets og faenskap nesten hver dag.

21 år på ett øye.

Hvis noen spør deg hvem som er den tøffeste spilleren i NHLs historie, vet du det nå. Det er bare ett svar på det spørsmålet.

Willie O’Ree.


Kilder: Sportsnet, The Athletic, New York Times, Store Norske Leksikon, NHL.com

 

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

4 Replies to “En takk til den tøffeste spilleren i NHLs historie”

  1. Kjempebra artikkel! Artig med personlige historier som også kan fortelle noe om samtiden de levde i

Leave a Reply