Historiene om en tulling som ble frisk og en unnskyldning som forandret et liv

Theo Fleury. Foto: AP Photo/The Canadian Press, Jeff McIntosh

Når noen oppfører seg som en tulling, ligger det som regel en forklaring bak. Dette er historien om en tulling, hvorfor han var det og hvordan det gikk.

Det sies at Hans Ivar Rønning fortjente en del av skylden for at det ble en skandalekamp. Vi vet ikke. Det er tross alt over 32 år siden “Slagene i Piestany”. Rønning var hoveddommer den siste gruppespillkampen i U18-VM i 1987, mellom erkerivalene Canada og Sovjetunionen. Russerne hadde ingen medaljesjanse, men kanadierne kjempet om gullet.

De måtte slå sovjeterne med noen mål, lå godt an med sin 4-2-ledelse halvveis, og var uansett sikret minst bronsemedalje.

Disse lagene likte definitivt ikke hverandre. Ifølge journalist Gary Joyce, som har skrevet bok om Slagene i Piestany, mener den ene linjedommeren, Peter Pomoell fra Finland, at den norske dommeren burde ha snakket med de to lagenes kapteiner før kampstart og i det minste ha tatt imot hjelp med utvisningene underveis.

Midtveis i andre periode brøt det ut slagsmål. Theoren Fleury var en av de første som involverte seg. Ganske umiddelbart begynte alle spillerne som var på isen å slåss. Så kom resten av de to lagenes spillere utpå for å delta.

Ofte er de fleste nokså passive tilskuere når masseslagsmål bryter ut, men ikke i dette tilfellet. Dette tilfellet var unikt. Alle spillerne slåss. Det var to mot én-tilfeller, nedskallinger og virkelig stygge scener.

Canada fikk hverken gull eller bronse i dette mesterskapet. Både Canada og Sovjetunionen ble diskvalifisert fra turneringen. Finland vant VM-gull mens de var tilskuere til Slagene i Piestany.

Ingen som fulgte den innholdsrike karrieren til Theoren Fleury, er overrasket over at han var sentral i den skandaløse kampen i 1987. Fleury er med sine 168 centimeter en av de minste spillerne som har vært i NHL, men var likevel en beinhard tøffing. Tre ganger i NHL-karrieren passerte han 180 utvisningsminutter på én sesong. Totalt pådro han seg 1840 minutter på 1084 kamper.

Han var en villmann. Uberegnelig. Og dritgod.

Fleury gjorde 455 mål og 1088 poeng på disse 1084 kampene. Han vant Stanley Cup med Calgary Flames i 1989, OL-gull med Canada i 2002, han vant Canada Cup og VM-sølv i 1991 og ble faktisk også juniorverdensmester året etter Slagene i Piesany.

Mens han spilte for New York Rangers, levde han et ellevilt liv med alkohol og kokain. Han festet med transvestitter og strippere og avsluttet gjerne nettene sammen med de hjemløse ved West Side Piers.

En stund slapp han unna med dette, blant annet ved å bytte ut sitt eget urin med sønnens urin eller Gatorade under dopingprøver. Etter hvert klarte ikke lenger Theo Fleury å skjule problemene. Han ble sendt på rehab.

Kerry Fraser begynte som dommer i NHL i 1973 og holdt på helt til 2010. Han har dømt flere kamper i både grunnserien og sluttspillet enn noen andre. I biografien sin forteller han om to spesielle episoder som involverte Theo Fleury.

Den første underbygger hvilken gærning Fleury var.

Den andre forandret livet hans og livet til en annen NHL-spiller.

I første runde av sluttspillet i 1996, i en kamp mellom Chicago Blackhawks og Calgary Flames, blåste Fraser for utvisning på Fleury.

Fleury skøytet bort til ham og sa «Din lille drittsekk av et rasshøl! Kom ut på parkeringsplassen etter kampen. Jeg skal drepe deg!». Så kastet han av seg hjelmen som om han gjorde seg klar til å slåss. Hjelmen traff Frasers høyrefot. Fraser ble rasende og ville fly på Fleury. Et sted går grensen for hva en dommer skal finne seg i. Fraser var selv bare 170 centimeter høy, så han kunne fly på Fleury uten at noen kunne kalle det feige lag.

Det krevde en selvbeherskelse Kerry Fraser ikke visste at han hadde, men han lot være å gå til angrep på Fleury. I stedet nøyde han seg med å gi Calgary-stjernen matchstraff.

Forholdet mellom denne dommeren og denne spilleren var som en kald krig som innimellom ble varm. Fraser var en av ligaens beste dommere og ble brukt mye, så han dømte ofte kamper hvor Fleury var involvert. Han var overbevist om at Fleury hatet ham og at Fleury også trodde at Fraser hatet Fleury.

Fire år senere dømte Fraser en kamp mellom New York Rangers og St. Louis Blues i Madison Square Garden da Theo Fleury kom bort til ham med tårer i øynene.

«Kerry, du må gjøre noe!»

Fleury hadde vært på rehab for å prøve å bli kvitt avhengigheten av alkohol og narkotika, for å få livet på rett kjøl. Han hadde ennå ikke fortalt noen at han som 14-åring hadde blitt seksuelt misbrukt av hockeytreneren sin 150 ganger – det avslørte han først da han ga ut biografien sin i 2009. Graham James ble i 2012 dømt til to års fengsel for disse overgrepene. Fleury hadde heller ikke fortalt at han vokste opp med en alkoholiker til far og en pillemisbruker til mor.

Helt på tampen av første periode hadde Fleury havnet i klammeri med Tyson Nash, som spilte rollen som tøffing hos Blues.

– Theo skøytet bort til meg da spillerne roet seg, og han var veldig preget. Du ser nesten aldri at en spiller blir veldig følelsesladd på isen, men dette var annerledes, forteller Fraser.

«Kerry, han snakker om narkotikaproblemene mine. Han kan ikke snakke sånn til meg. Jeg prøver virkelig å få skikk på livet mitt, Kerry, jeg lover!»

Fleury fortalte at han ikke hadde drukket alkohol eller rørt narkotika på tre måneder.

– Jeg kunne se at han var oppriktig såret. Akkurat da så jeg ikke den karen som kastet hjelmen sin mot meg og skjelte meg ut etter alle kunstens regler. Jeg så bare et menneske som hadde det vondt, og jeg hadde lyst til å fjerne smertene hans, skriver Fraser i The Players Tribune.

Problemet for veterandommeren var at han ikke hadde hørt Tyson Nash si dette. Hvordan ville det se ut i dommerrapporten om han kastet ut en spiller for noe han ikke selv hadde hørt?

Fraser spurte Fleury om en unnskyldning ville være nok.

«Hvis jeg får Tyson ut her for å si unnskyld, så lov meg at du ikke knekker kølla di mot hodet hans». Fleury sa ok.

Fraser gikk til bortelagets garderobe og snakket med Blues-trener Joel Quenneville, som tilbød seg å nekte Nash å spille resten av kampen, men likte Frasers forslag da han fikk høre det.

Litt før andre periode startet, skøytet Nash nølende bort til Fraser og Fleury.

– Da Tyson kom bort til oss, kunne du se at leppene hans faktisk skalv. Du kunne se at han var preget og kanskje til og med skammet seg. Han tappet Theo på leggen og kom med en fantastisk unnskyldning. «Jeg vil gjerne ønske deg alt det beste i alt som ligger foran deg», sa han.

Så tok de hverandre i hendene.

Fleury havnet utpå igjen, men kom seg ut av dette kjøret i 2005 og har vært nykter siden. Han takker sin andre kone, Jennifer, for at han har klart dette.

Før Kerry Fraser inkluderte historien om Fleury og Nash i sin biografi, ringte han Nash for å be om tillatelse.

– Jeg spurte Tyson om han husket den kvelden i The Garden. Han sa «Kerry, tuller du? Selvsagt husker jeg det. Den kvelden forandret livet mitt. Det fikk meg virkelig til å tenke over hva slags person jeg ønsket å være».

Slagene i Piestany har ingenting med Kerry Fraser eller Tyson Nash å gjøre, men de illustrerer hvor aggressiv Theoren Fleury var. Historien om alkohol- og narkotikamisbruket forklarer hvorfor. Det gjør også det seksuelle misbruket han ble utsatt for i barndommen.

Ingenting av dette er hovedpoenget med å skrive dette. Hovedpoenget er hvor kraftfull en unnskyldning kan være.

Og at en tulling ikke blir tulling sånn helt uten videre. Det er alltid en årsak.

I dag lever Theo Fleury av å holde foredrag om livet sitt, om oppveksten med rus og seksuelt misbruk, om hvordan han blåste bort flere hundre millioner kroner og om hvordan han ble nykter og fikk livet inn på rett spor.

 

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

1 Reply to “Historiene om en tulling som ble frisk og en unnskyldning som forandret et liv”

  1. En av favoritt spillerene mine når jeg vokste opp. Bein i nesa, gjorde poeng og ett tannløst smil som var normen for en stereotyp Kanadiern på den tia.
    Var utrolig trist når boka hans kom ut og mann fikk lære om det helvete som han hadde gått igjennom under oppveksten.

Leave a Reply