Hockey bor her

Stemningen under sluttspillkamper i Winnipeg er elektrisk. Foto: YouTube

Dette er historien om byen som mistet laget sitt og fikk tilbake et annet. Om byen som omfavnet planen om å vente flere år med å prøve å vinne. Om byen som kler seg i hvitt når kampene blir viktige. Dette er historien om den minste byen i NHL.

– I Winnipeg, i hele byen, uansett hvor du går, vil folk snakke om Jets. Og dette gjelder folk i alle aldrer. På gaten skal du slite med å gå forbi noen som ikke er kledd i noe Jets-relatert. Fra de svært unge til de svært gamle er det Jets det blir snakket om. Selv om du ikke er hockeyfan, er det umulig å ikke bli oppdatert på hvordan det går med laget, forteller Sara Orlesky.

Orlesky er sportsjournalist hos TSN med ansvaret for dekningen av Winnipeg Jets. Hun har jobbet i Vancouver og Toronto, men beskriver atmosfæren som spesiell i Winnipeg.

Kanskje kommer det fanatiske hockeyinteressen i byen av at Winnipeg Jets forlot dem i 1996. En gammel og lite tiltrekkende arena og en svak kanadisk dollar bidro til at Jets ikke maktet å være bærekraftig.

Winnipeg Jets ble flyttet til Phoenix, og har ikke klart å skape en bærekraftig klubb der heller, selv om klubben – som nå heter Arizona Coyotes – fremdeles håper at en ny og sentrumsbasert arena og en ung og framtidsrettet manager som John Chayka skal få til dette i framtiden.

Mens de hockeygale innbyggerne i Winnipeg lengtet etter å få tilbake et NHL-lag, gikk Phoenix Coyotes konkurs i 2009 og måtte reddes økonomisk av NHL. Mark Chipman og True North Sports and Entertainment forsøkte å kjøpe Coyotes for å hente Winnipeg Jets hjem, men oppkjøpet ble stanset fordi NHL er fast bestemt på å lykkes med å bygge en hockeykultur i Arizona-ørkenen.

– Å mistet laget satte virkelig preg på byen. Noe overraskende klarte Winnipeg seg bra på tross av det. Den generelle velstanden i byen økte. Men avskjeden med Jets satte virkelig et merke på byen, så det ble ansett som veldig viktig å få muligheten til å komme inn i NHL igjen, forteller Chipman til The Athletic.

I 2011 kunne Chipman omsider gi Winnipeg nyheten byen hadde ventet på i 15 lange år.

I den amerikanske sørstatsbyen Atlanta hadde nemlig Thrashers lenge forsøkt å bygge opp en bærekraftig klubb, uten å lykkes. Klubben hadde noen gode spillere, som Blake Wheeler, Dustin Byfuglien, Andrew Ladd og Bryan Little, men spillerstallen var tynn og laget mislyktes med å ta seg til sluttspill de fire siste sesongene. Thrashers manglet både fans og penger.

True North fikk lov til å kjøpe laget og Chipman flyttet det umiddelbart til Winnipeg. Navnevalget var enkelt, selv om dette ikke var den samme klubben som hadde vært her fram til 1996, måtte det bli Winnipeg Jets.

I 2011/12-sesongen kunne byen Winnipeg endelig heie på sine Jets igjen.

Canada er hockeyens hjemland. Og selv om det er skjødesløst å rangere byene i Canada opp mot hverandre når det gjelder interessen for hockey, er det vanskelig å plassere noen over Winnipeg.

Da det populære radioprogrammet «Now or Never» på CBC i Winnipeg fikk høre at det fantes et barn i byen som ikke holdt med Jets, men med et annet NHL-lag, var dette så oppsiktsvekkende at de laget en sju minutter lang reportasje om dette barnet.

Byen har 705.000 innbyggere – rundt 30.000 mer enn Oslo – og er den desidert minste i NHL når vi regner med forstedene, som jo også tilhører markedet en klubb henvender seg til.

Hjemmekampene er likevel alltid utsolgt.

– Den eneste måten jeg kan forklare det på, er at laget faktisk er deres. Det tilhører folket her. Andre steder er det eierne som eier laget. Her, i vintermånedene – og de er lange og de er harde – handler alt om Winnipeg Jets. Det er deres lag, ikke vårt. Vi bare okkuperer plassene inntil noen andre overtar, forteller klubbens trener, Paul Maurice, til The Athletic.

En stor fordel med dette engasjementet, er at fansen i Winnipeg er kunnskapsrike. Etter at Jets kvalifiserte seg for sluttspill i 2014/15-sesongen og deretter mislyktes de to neste årene, og manager Kevin Cheveldayoff preket tålmodighet i stedet for å ofre unge talenter for eldre veteraner, var fansen fremdeles støttende og optimistisk.

– Du skulle tro at fansen var opprørt etter at vi mislyktes med å kvalifisere oss til sluttspill de to årene, men fansen sa «Vi elsker at dere forynger laget. Fortsett sånn! Vi elsker å se disse unge spillerne. Vi vet at dere ikke vinner, men vi elsker det». Og de mente det. Og dette var holdningen overalt, forteller Maurice, som tidligere har vært NHL-trener i Hartford, Raleigh og Toronto.

Maurice har rett i at vintrene i Winnipeg er lange og kalde. Byen befinner seg nord for Nord-Dakota og sør for Winnipegsjøen, som er den 11. største ferskvannsinnsjøen i verden med sine 24.000 kvadratkilometer (til sammenligning er Oslo på 454 kvadratkilometer).

Det preger værforholdene i byen. Gjennomsnittstemperaturen i Winnipeg er i januar måned -16,4 grader. Enkelte ganger kryper temperaturen helt ned til -40. I over tolv dager hver år er den faktiske lufttemperaturen under -30.

Det er ikke lett å lokke spillere til å bosette seg her. Og det vet innbyggerne, selv om de legger stolthet i å takle og trives i dette klimaet.

Hvem som kom opp med ideen først, er uvisst. Noen sier at det var markedsavdelingen i klubben og et PR-byrå. Det man vet med sikkerhet, er at ideen var en respons til Calgary Flames’ «C of Red» og oppsto i 1987. Den gang byens originale Winnipeg Jets skulle møte Calgary Flames i sluttspillet.

Calgary-fansen var kjent for å gå på kamper kledt i rødt. Winnipeg oppfordret alle fans til å kle seg i hvitt når lagene skulle møtes. Virkelig oppfordret. Oppfordringen ble ikke bare skrevet om i lokalavisene, men klubben lagde til og med en sang som ba fansen om å stille i hvitt. Klubben produserte også både hvite luer og T-skjorter.

Curt Keilback, som kommenterte Winnipeg Jets-kampene på radio den gang, ble også bedt om å lese opp denne oppfordringen.

– Jeg hadde en ganske bedagelig holdning til dette. Jeg tenkte at «Noen kommer til å kle seg i hvitt og andre kommer ikke til å gjøre det», forteller Keilback til Sportsnet.

Ingen hadde sett for seg hvor vellykket ideen skulle vise seg å være.

– Det tok pusten fra meg. Publikum hadde ikke bare møtt opp i hvitt, det var lyden de lagde også, forteller Lori Summers, som jobbet i klubbens PR-avdeling den gang.

– Vi kjørte forhåndsshowet på radio 10-15 minutter før kampstart og kunne ikke høre noe annet, minnes Keilback.

Denne tradisjonen ble hentet tilbake da Winnipeg Jets kvalifiserte seg for sluttspillet både i 2015 og 2018. Publikumstøyen er blitt målt til 124 decibel i MTS Centre. Det er høyere enn om man står på første rad under en rockekonsert.

Da Winnipeg Jets kvalifiserte seg for sluttspillet igjen forrige sesong, var fansens «whiteout» igjen øredøvende og bergtagende.

Nikolaj Ehlers og Connor Hellebuyck feirer en seier i sluttspillet forrige sesong. Foto: Terrence Lee / USA Today Sports / NTB scanpix

Man vet aldri hvem som vinner Stanley Cup. NHL er en liga som har innført instrumenter som lønnstak og draft for å sikre størst mulig konkurranselikhet. Foran hver nye sesong, er det kanskje 20 lag som har ambisjoner om å vinne pokalen.

Denne sesongen er Winnipeg Jets en av de største favorittene. Fansens – og klubbledelsens – tålmodighet med byggingen av spillerstallen, ser ut til å ha båret frukter.

Ettersom klimaet i Winnipeg gjør det vanskelig for Jets å lokke til seg free agents, har Cheveldayoff blitt nødt til å bruke draften som fremste rekrutteringsmetode.

Blake Wheeler, Dustin Byfuglien og Bryan Little er fortsatt igjen fra Atlanta Thrashers-tiden og spiller fremdeles nøkkelroller i klubben. Alle de andre nøkkelspillerne, som Mark Scheifele, Patrik Laine, Kyle Connor, Nikolaj Ehlers, Jacob Trouba, Josh Morrissey og Connor Hellebuyck, ble draftet og utviklet av Winnipeg selv.

Versjon 2018/19 av Winnipeg Jets har en av ligaens beste keepere, et av NHLs aller beste forsvar og et av ligaens beste angrep. Disse spillerne kan beseire motstanderne med fart når det er mest hensiktsmessig, med fysisk styrke når det blir nødvendig og med dybde i rekkene når alt annet feiler.

Det er kanskje ikke nok til å vinne Stanley Cup likevel. Tampa Bay Lightning ser enestående ut denne sesongen. Nashville Predators har bygd opp et superlag med kløkt og tålmodighet, akkurat som Winnipeg Jets. Pittsburgh Penguins har superstjernen Sidney Crosby og en vinnerkultur. Det blir tøft.

Å vinne Stanley Cup, er noe av det vanskeligste man kan gjøre i sportens verden.

For innbyggerne i Winnipeg er det ikke så farlig.

De har i det minste et lag.

De har noe å snakke om, noe å samle seg rundt og bygge fellesskapet på.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply