Illusjonen om proffidrett i Norge

Vi elsker å dyrke idrettsheltene våre her i Norge, men vi legger ikke forholdene til rette for dem.

Definisjonen av proffidrett er enkel: En sportslig aktivitet som utøves som levevei. Mange av oss som har tenkt på Get-ligaen som en proffliga, har fått et par vekkere det siste året. Først da Narvik takket nei til å spille i Get-ligaen fordi det ville bli for dyrt, og deretter at spillerne gikk til streik for blant annet å få en minstelønn på fire tusen kroner per måned.

En del av spillerne tjener altså mindre enn fire tusen kroner per måned. Det er ikke i nærheten av å være nok til å ha ishockey som levevei.

Hvor langt unna er egentlig lagene i Get-ligaen at alle lagene har 22 spillere i stallen som tjener nok til å kunne ha hockey som levevei?

Sjur Robert Nilsen ler når jeg stiller det spørsmålet.

Han ler.

– Vi slår oss selv på brystet her i Norge. Jeg ser at Erna Solberg har tvitret 14 ganger om medaljevinnere den siste måneden. Men hvordan står det egentlig til med norsk idrett? spør Nilsen når latteren gir seg.

Hvordan står det egentlig til med norsk idrett?

Det skal vi undersøke nå.

Fotball i en egen klasse
Vi kan jo starte med ishockey. I en undersøkelse som spillerforeningen NISO gjennomførte i 2018, kommer det frem at 16 prosent av spillerne tjener under 50.000 kroner i året. Hele 28 prosent, altså nesten en tredjedel, tjener under 100.000 kroner.

Legger vi til de 20 prosentene som tjener mellom 100.000 og 200.000 kroner, ser vi at hele 48 prosent av spillerne i ishockey tjener under 200.000. Hvis du tjener 150.000 kroner i året, får du etter skatt utbetalt 9750 kroner. Det er svært vanskelig å leve på dette. Du må for eksempel ut med rundt 9000 i månedsleie for en leilighet på Lillehammer.

Medianinntekten i Norge ligger på rundt 500.000 kroner. Bare elleve prosent av ishockeyspillerne tjener mer enn dette, ifølge NISO-undersøkelsen. 62 prosent av dem tjener mindre enn 300.000.

Situasjonen er enda dårligere i håndball. En undersøkelse sesongen 2016/17 viste at 36,4 prosent av «proffspillerne» i håndball tjente under 100.000 kroner, og hele 81,9 prosent tjente under 200.000 kroner. Ingen av dem som besvarte undersøkelsen tjente over 300.000.

Det står bedre til i fotballen, der 67 prosent lå over 400.000 kroner i lønn i 2018. Det er helt naturlig. Fotballklubbene har et helt annet inntektsgrunnlag.

Selv om tilskuersnittet i fotballens eliteserie falt kraftig fra 2017 til 2018, endte det likevel på 5863 tilskuere i snitt per match. Det er en helt annen verden enn ishockeyen, som denne sesongen hadde et snitt på 1826 tilskuere per kamp i Get-ligaen. I håndballens eliteserie for menn endte snittet på 865 tilskuere per kamp sesongen 2018/19.

Mange legger opp
En håndballklubb i eliteserien for menn drar dermed inn rundt én million kroner i billettinntekter på en hel sesong. De minste klubbene i ishockeyens eliteserie ligger litt høyere, men trolig under to millioner. Det sier seg selv at dette ikke er i nærheten av å være nok til å kunne drive et profflag.

Manglerud Stars arena kalles Garasjen på folkemunne. Det er lett å se hvorfor. Her er det få inntektsmuligheter for den lille osloklubben. Foto: Roy Kvatningen

– Jeg sitter ikke med en oversikt over hva alle tjener. De nordamerikanske spillerne hos oss, har ikke jobb ved siden av, men alle de norske går enten på skole, har en deltidsjobb eller full jobb. Det påvirker muligheten til å utvikle seg som utøver. Du kan ikke legge ned så mye tid som du i utgangspunktet ønsker, sier kaptein Jesper Hoel i Manglerud Star til Nitten.

Manglerud Star er ferdig for sesongen, etter tap 1-4 mot Vålerenga i kvartfinalen, og Hoel har nettopp begynt i ny jobb hos Utdanningsbygg.

– I en toppidrettsutøvers hverdag skal man bruke mye av tiden mellom trening til restitusjon, til å spise og til forberedelser. Det skaper andre forutsetninger hvis du har jobber 7-8 enn om du har treningen som hovedmål hver dag, konstaterer Hoel, som også sitter i NISO-styret.

En konsekvens av at man ikke bare må etablere seg på startoppstillingen til et elitelag, men også må bli en av de aller beste spillerne der, for å kunne livnære seg helt av idretten, fører til at en del utøvere gir seg med idretten mens de er på topp. Denne sesongen la for eksempel både Michael Stenersen i Manglerud Star og Simen Thoresen i Lillehammer opp midt i sesongen, fordi de fikk jobbtilbud de ikke kunne takke nei til.

– Det at det er lite penger i idretten, gjør at man ikke kan forsvare å drive med idrett når man når en viss alder og skal leve «et voksent liv». Det er en utfordring at spillere legger opp fordi de får tilbud om ok betalte jobber, bekrefter Hoel.

Gjennomsnittsklubben
Lillehammer Ishockeyklubb er det nærmeste vi kommer en gjennomsnittsklubb i Get-ligaen akkurat nå. Deres tilskuersnitt på 1795 er bare 31 unna snittet for hele Get-ligaen.

I Lillehammers årsberetning for 2017 ser vi at klubben hadde lønnskostnader på 7,57 millioner kroner, samlede driftskostnader på 15,7 millioner og driftsinntekter på 16,5 millioner.

Lønn utgjør altså bare omtrent halvparten av kostnadene. Reise og utstyr er to andre store utgiftsposter for et ishockeylag.

Det er tre hovedkilder til inntekt: Billettsalg, varesalg under kampene og sponsorer. Billettsalg ikke spesifisert i årsberetningen til Lillehammer, men vi vet at det koster 200 kroner for en billett for voksne og 140 for studenter, så vi kan anta at billettsalget ligger på mellom seks og sju millioner kroner per år.

Billettsalget alene er altså ikke nok til å kunne drive et profesjonelt hockeylag i Norge.

Det er helt enkelt ikke nok nordmenn. Kundegrunnlaget er for lite. Det bor 28.000 mennesker i Lillehammer.

Atle Svensrud. Foto: Roy Kvatningen

Hvis vi ser på innbyggergrunnlaget for de andre klubbene i Get-ligaen, er Oslo i en særstilling med over 600.000. Samtidig er det flere lag her. Vålerenga og Manglerud Star spiller på øverste nivå, mens Grüner kjemper om opprykk. Furuset og Hasle/Løren er også lag som tidligere har tilhørt toppserien.

Hvis Oslo hadde nøyd seg med ett lag, hadde publikumsgrunnlaget vært fantastisk bra og nok til å konkurrere med europeiske topplag som Frölunda (det bor 600.000 i Gøteborg) og Färjestad (det bor 92.000 i Karlstad).

Asker har 61.000 innbyggere, Fredrikstad 80.000, Hamar 31.000, Ringerike 30.000, Sarpsborg 55.000 og Stavanger 133.000.

– Vi har flinke markeds- og salgsfolk, men i en by med så få innbyggere er det helt avgjørende at vi klarer å tjene mer penger per tilskuere, sier sportssjef og daglig leder Atle Svensrud i Lillehammer IK til Nitten.no.

En lukrativ idé er «Winter Classic»-kampen, som klubben nå har gjennomført to ganger. Dette er kamper som flyttes til Håkons Hall og gjøres til en «happening» for hele byen. Denne sesongen kom 9165 tilskuere og fikk se Lillehammer slå Storhamar 3-2 den 17. november.

– Den er kjempeviktig som inntektskilde, konstaterer Svensrud.

Lillehammer skal arrangere Winter Classic igjen neste sesong. Datoen er allerede klar: 16. november.

Svensrud mener at man også bør se nøyere på hvilke kamper som spilles på hvilke dager, og ser for seg at det potensielt kan være store gevinster på inntektssiden dersom man legger riktig motstander til for eksempel en fredag i stedt for en tirsdag.

DNB Arena ble konstruert ut fra en bevisst plan om hva som kan generere inntekter. Her henger en underholdningskube i taket, mens vi ser at hele arenaen er omringet av losjer, som gjør det mulig for Stavanger Oilers å tjene mer penger per kamp. Foto: Roy Kvatningen

Alkoholsalg
Det å få lov til å selge alkohol til vanlige tilskuere og ikke bare «fiffen på VIP-en», er viktig for Stavanger Oilers. Klubben måtte jobbe for å få skjenkebevillingen. Det var ikke bare å åpne den tappekrana selv.

– Det som gjorde at vi fikk det til, i tillegg til at vi tilpasset serveringsstedene til lovlig skjenking under byggingen, var at vi sa til politikerne at hvis vi ikke fikk lov til å servere øl og vin til «mannen i gaten», så ville vi heller ikke gjøre det til VIP-ene. «Det må være likhet for loven», sa jeg. Da klarte vi å fremprovosere det, og det er jeg kjempestolt av. Som det første idrettsanlegget på norsk jord, klarte vi det – til enkeltes store fortvilelse, sier Oilers-eier og styreleder Tore Christiansen til VG.

De andre lagene som Nitten.no har snakket med, ønsker også tillatelse til å servere alkohol.

– Det sies at idrett er kultur, og innenfor kulturen ellers er det vanlig at man kan få kjøpt alkohol. Hvorfor skal det være lov for annen kultur og ikke idretten? spør daglig leder Morten Sandø i Vålerenga retorisk.

Jesper Hoel i Manglerud Star er enig.

– Jeg tror ikke alkohol på tribunen er løsningen på alle problemene, men at muligheten for servering vil også trekke til seg flere folk, ser man tydelig i andre land, påpeker Hoel.

Ingen i ishockeyen ser på alkohol som et hovedtrekkplaster. Det vil, som vi ser i DNB Arena, bare være ett av flere elementer som gjør det å gå på ishockeykamp til en rikere opplevelse, sammen med for eksempel kuben i taket som viser repriser og konkurranser i pausene.

– Vi må få opp inntektene hvis norsk idrett skal være profesjonell. Alkoholservering kan bidra til økte inntekter, fastslår Sparta-trener Sjur Robert Nilsen overfor Nitten.no.

Statsstøtten
Ettersom det bor snaut 5,3 millioner innbyggere i Norge, er det enighet om at idretten ikke kan finansieres av dugnader og medlemskontingenter alene. Den innarbeidede løsningen er at deler av overskuddet til Norsk Tipping tildeles idretten.

Dette tilskuddet har økt fra 1,25 milliarder kroner i 2008 til 2,8 milliarder kroner i 2019. Etter at vi justerer for inflasjon, ser vi at dette er en økning på 81 prosent på elleve år.

Mesteparten av pengene går til breddeidrett og anleggsutvikling, der Norge opplever et stort etterslep.

I 2019 får Norges Idrettsforbund (NIF) 716 millioner kroner, «som skal brukes til NIFs sentraladministrasjon, idrettskretser og særforbund, aktivitetsmidler innrettet mot barn og ungdom, samt grunnstøtte til toppidrett».

Hvorvidt spillemidlene fra Norsk Tipping er den beste finansieringen av norsk idrett, er det ikke mulig å gi et klart svar på. Det er iallfall den finansieringsmodellen som er mest behagelig for landets folkevalgte. Politikerne trenger ikke å ta stilling til idrettens vilkår i Norge i dag, fordi det er konsensus om at spillemidlene tar seg av den biten.

Dermed kan statsminister Erna Solberg og andre politikere med god samvittighet sole seg i glansen av store, norske idrettsprestasjoner.

Mange har snakket om at det bør åpnes for å gi spillelisensiering til utenlandske konkurrenter av Norsk Tipping, men ingen snakker om hva konsekvensen vil være dersom man går helt bort fra spillemidler og lar myndighetene beholde det overskuddet selv, og i stedet får en egen post for idrett og anleggsutvikling i statsbudsjettet.

Ville den posten – i et av verdens rikeste land – ha være større eller lavere enn det idretten mottar i dag?

– Det er i hvert fall gode muligheter for at man kunne ha fått pushet størrelsen på budsjettposten hvis det var finansiert over statsbudsjettet. Samtidig er det en risiko for at partiene med makt kutter for å finansiere noe annet. Finansiering gjennom spillemidlene gir en sikkerhet, sier Jesper Hoel til Nitten.no.

Han virker interessert i tanken om en egen idrettspost på statsbudsjettet. Argumentene for å bruke mer statlige midler på idrett, er mange. Det vil blant annet bedre folkehelsen, noe som reduserer utgiftene til sykepenger og behandling. Det vil forbedre integreringen av innvandrere og det vil forebygge kriminalitet blant ungdom.

– Det er mange samfunnsnyttige og samfunnsøkonomiske grunner. Forskjellen på å være med samfunnet i stedet for å være utenfor, blir samfunnsøkonomisk stor over et helt liv, påpeker Hoel.

Pål Haukali Higson. Foto: Roy Kvatningen

– Ikke mulig i dag
Vi har så langt sett på rammebetingelsene for å drive proffidrett som lag i Norge:

  • En veldig stor andel av utøverne tjener ikke nok til å livnære seg av idretten.
  • Klubbene i ishockey og håndball ligger langt bak fotballen i publikumstall.
  • Aktører utenfor idrettens verden byr på tøff konkurranse om publikum.
  • Kun én klubb har generell skjenkebevilling i Get-ligaen og inntekter fra dette.
  • De statlige tilskuddene til idretten generelt øker, men toppklubbene ser ikke noe til disse pengene.

Hvis Norge skal få en helprofesjonell liga i hockey eller håndball, må det altså gjøres noe. Det understrekes av at selv ikke Stavanger Oilers har per dags dato 22 spillere i stallen som livnærer seg av ishockey alene.

– Det hadde kanskje vært mulig hvis du fant et akseptabelt nivå som alle kan leve av og hvis alle var villige til å ta lik lønn. Da kunne du kanskje ha fått det til. Det avhenger av nivået du legger det på. Sjansen er selvfølgelig større hvis de skal få 300.000 enn 500.000, sier Oilers-manager Pål Haukali Higson til Nitten.no.

– I norsk ishockey generelt, med unntak av to-tre lag, har få et lønnsbudsjett som tilsier at du kan ha en tropp som tjener noen hundre tusen i snitt, konstaterer han.

– Er det realistisk i norsk hockey under dagens rammebetingelser å komme dit at alle spillerne i Get-ligaen kan kalle seg profesjonelle?

– Nei. Vi er avhengig av mer tilflyt av penger i norsk ishockey hvis vi skal få til det. Dette er det ingen tvil om. For å få til det, trenger vi en annen sammensetning arenamessig og geografisk. Vi er avhengig av å tiltrekke oss større nasjonale sponsorer og enda bedre mediedekning.

Hva kan gjøres?
Arenaene, ja. Den mest fysiske rammebetingelsen av alle. La oss se på hvordan arenasituasjonen i Get-ligaen er:

– Du må øke tilskuerantallet betydelig, og så må vi i ligaen lage et mer proft og gjenkjennelig produkt i alle arenaene. Det må kommersialiseres, sier Atle Svensrud i Lillehammer til Nitten.no.

Nå som Lillehammer får inn 1,2 millioner kroner per år i seks år – altså totalt seks millioner kroner – for å døpe om Kristins Hall til Eidsiva Arena, skal det gjøres investeringer som kan styrke klubben i jakten på flere tilskuere og framtidige inntekter.

Klubben skal få på plass en mediekube, oppgradere stolene i arenaen og jobbe for å forbedre tilbudet av mat og drikke i arenaen. Før denne sesongen fikk klubben også på plass en VIP-restaurant med skjenkebevilling. Etter hvert skal det også komme losjer.

Lillehammer er klar over at konkurrentene i 2019 har navn som Netflix og HBO og er opptatt av å kunne tilby publikum et underholdningsprodukt som kan matche alt annet.

– Det er dit vi må. Nå gjør vi en kjempeinvestering i kube og skjermer. Den største satsingen i Lillehammer Ishockeyklubbs historie. Vi skal bruke masse ressurser på innholdsproduksjon, forteller Svensrud.

Og derfor er han også interessert i mikrobrikkesystemet Wisehockey, som Nitten.no har skrevet en del om. Det vil både gi trenerne langt mer avansert informasjon om hva spillerne gjør på isen, men også gi tilskuerne spennende statistisk informasjon om for eksempel hvor hardt spillerne skyter.

– Én ting er det statistiske, men det er kanskje mest interessant kommersielt, tror Svensrud.

Denne sesongen har Lillehammer åpnet arenaen en time før kampstart. Det er vanlig i Get-ligaen. Og det må det bli en forandring på, hvis lagene en dag i framtiden skal kunne kalle seg helprofesjonelle. Arenaen må være åpen og tilby publikum mer enn bare ishockey.

Jo lenger tid tilskuerne bruker i arenaen på kampdag, jo mer penger legger tilskuerne igjen i klubbkassa. Og jo før kommer norsk idrett til å kunne bli profesjonell.

Det er jo viktig å gi framtidige statsministere noe å tvitre om.

Denne brikken kan forandre norsk hockey som vi kjenner den

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Legg igjen en kommentar