Ishockeyens mørke side

«Det ble skikkelig mørkt for meg. Og det var hele tiden. Hele dagen. Hele natten. Alt var mørkt.»

NEW YORK (Nitten.no): «På et tidspunkt var det meningen at jeg skulle reise for å besøke mine to eldste døtre i California i ferien, men jeg klarte ikke engang å gå ut av huset. Jeg dro ikke dit. Jeg fikk ikke sett dem. Så er jeg hjemme mine to minste – min sønn og min fem år gamle datter – og det var helt umulig å skjerme dem fra smerten jeg følte. Omtrent daglig måtte de se meg bryte sammen og gråte. Av og til begynte jeg å føle at det ikke var bra for dem å være rundt meg, eller at jeg ikke gjorde livet deres bedre på noen måte. Den tanken spilte i hjernen min helt til det ble ganske farlig og skremmende. Altså, ville barna være bedre om jeg ikke var her?»

Dette er ikke ordene til Steve Montador, som spilte 571 kamper i NHL.

Han er død.

Dette er ikke ordene til Wade Belak, som spilte 549 kamper i NHL.

Han er død.

Dette er ikke ordene til Derek Boogaard, som spilte 277 kamper i NHL.

Han er død.

Dette er ikke ordene til Rick Rypien, som spilte 119 kamper i NHL.

Han er død.

Dette er ordene til Nick Boynton, som spilte 605 kamper i NHL.

Han lever, heldigvis.

Boynton er blitt 39 år. Det er sju år siden han spilte sine ti siste kamper i NHL, for Philadelphia Flyers. Totalt var han involvert i 43 slåsskamper i NHL, fordelt på årene 2001 til 2010.

I sitt innlegg hos The Players Tribune, forteller han hvordan NHL-karrieren ødela ham som menneske.

«Ingen sport, uansett hvor vidunderlig den er, er verdt å måtte slite sånn etterpå. Jeg ville definitivt ikke ha spilt så lenge hvis jeg hadde visst at dette var hvordan livet ville bli for meg. Den gang tenkte jeg ikke så langt fram, men jeg kan si her og nå at jeg helt ærlig skulle ønske at jeg la opp da jeg var 26 eller 27 år, før jeg vant en Stanley Cup. Og jeg skulle ønske at jeg kunne ha gått tilbake i tid og gjøre dette om igjen. De kan stryke navnet mitt fra pokalen. Jeg ville ha levert inn Stanley Cup-ringen min med én gang hvis jeg kunne slippe alle denne smerten og sorgen og sinnet og depresjonen», skriver Boynton.

Historien til Nick Boynton har mye til felles med historiene til Derek Boogaard, Rick Rypien, Wade Belak og Steven Montador.

De starter med kjærligheten til en puck. Til å skøyte på is. Til å få den lille pucken inn i et mål. Til å gjøre det oftere med ditt lag enn de andre på isen klarer med sitt lag. Til å vinne.

Blir du god nok til dette, får du sjansen i NHL. Og har du først kommet deg dit, er du så godt betalt og så nær det største trofeet denne sporten har – Stanley Cup – at du er villig til å ofre helsen din for å vinne denne lille pucken. Du kaster deg foran skudd for å blokkere dem fra ditt eget mål. Du setter inn knallharde taklinger for å stanse motspillere. Du går utpå isen selv om du nettopp er blitt utsatt for en slik takling selv, og føler deg svimmel.

– Jeg forsøkte å skade folk. Det er det jeg var utpå der for å gjøre. Mange mennesker ønsker ikke å høre dette, men det er den ærlige sannheten. Jeg ville forsøke å skade deg hvis det var forskjellen mellom å vinne eller å tape en hockeykamp. Jeg gjorde alt jeg ble bedt om. Og jeg kan fortelle deg at ja, trenere ber deg innimellom gå utpå der for å slåss, forteller Boynton.

Dette fysiske spillet forårsaker hjernerystelser og smerter, som kan lindres med smertestillende medisiner. Bruker man det ofte nok, kan man bli avhengig.

Montador døde av hjertesvikt 15. februar 2015, fire dager før kjæresten hans fødte deres sønn. Hans bror Chris hadde merket at oppførselen hans hadde endret seg allerede i jula 2011, fire år før Steve døde. Han var ikke lenger den positive, blide personen han alltid hadde vært.

– Han var ikke broren min. Det var som om en annen person bodde i kroppen hans og det knuser hjertet mitt. Det knuser hjertet mitt i dag også. Han ønsket å være den samme fyren, men han klarte ikke, sier Chris Montador til The Hockey News.

– Jeg tror at broren min visste at han kom til å dø tidlig. Han sa det aldri til meg, men jeg fikk følelsen av at han visste det. Som min far sa, så presset han 70 år sammen i 35.

Rick Rypien tok sitt eget liv. Det ble først rapportert at Wade Belak også gjorde det, og han døde offisielt av kvelning, men familien beskriver det som et uhell. Begge hadde slitt med depresjon. Derek Boogaard var bare 28 år gammel da han omkom etter en overdose av narkotika og alkohol, som han angivelig misbrukte fordi han hadde konstant vondt i hodet.

Se New York Times’ dokumentar om Derek Boogaard her:

Boynton var ikke en tradisjonell slåsskjempe. Han kunne spille. Kanadieren gjorde 34 mål og 144 poeng på sine 605 kamper, og hadde 30 poeng på 81 kamper for Boston Bruins i 2003/04.

Noen tror kanskje at hjernerystelser i hockey først og fremst kommer fra slåsskamper, men taklinger er en langt vanligere årsak. Nick Boynton er registrert med 464 taklinger i karrieren. Dette er bare dem han selv satte inn. I tillegg kommer alle taklingene som andre satte inn på ham.

Det er ikke bare taklinger mot hodet som kan føre til skader på hjernen. Det samme kan taklinger mot kroppen. Alt som skal til, er at en smell er hard nok til at hjernen treffer hodeskallen. Jo flere ganger det skjer, jo større er sjansen for å få det man på engelsk kaller «chronic traumatic encephalopathy» (CTE), eller kronisk traumatisk encefalopati på norsk. Da har hjernen fått en opphopning av et protein som heter tau, som klumper seg sammen og dreper nevroner og gjør det vanskeligere for hjernen å jobbe. Dette igjen kan føre til hukommelsestap, forvirring, svekket dømmekraft, aggressivitet, impulsivitet, depresjon, paranoia og demens.

Ifølge ESPN er taklinger i NHL 17 prosent mer kraftfulle enn i National Football League, til tross for at spillerne er 20 prosent mindre.

– Når du tar en spiller som har vært i NHL i 13-14 år, og legger sammen alle taklingene som har rystet hodet, kanskje 2-3 ganger per kamp, og han har kanskje spilt 1000 kamper, pluss treninger og internasjonale kamper, kan det være snakk om flere tusen smeller som ryster hodet, sier agent Allan Walsh i podkasten «The Full 60» med Craig Custance fra The Athletic.

Han spør hvordan den fysiske tilstanden til en slik spiller vil være når han blir 50-60 år gammel.

Dan Carcillo (33) la opp som 30-åring fordi han allerede da merket at hodet hans var preget av ishockeykarrieren. Carcillo var en fysisk tøff spiller i NHL fra 2006 til 2015, som involverte seg i mange slåsskamper og på det meste hadde 303 utvisningsminutter på én sesong.

Han var en nær venn av Steve Montador, som døde fire måneder før Carcillo vant sin andre Stanley Cup på tre år med Chicago Blackhawks. Etter den sesongen, orket ikke Carcillo å spille mer. Også han hadde misbrukt alkohol og smertestillende midler under sin karrieren sin.

Nå har han startet Chapter 5 Foundation, en organisasjon til minne om hans tidligere lagkamerat Steve Montador, som ønsker å hjelpe idrettsutøvere finne et nytt mål og en ny mening med livet etter at deres aktive karriere er over. Han har også sluttet seg til det pågående søksmålet mot NHL som flere eks-spillere tok ut for fire år siden og som det fortsatt pågår rettsforhandlinger om.

– Jeg er ikke en bitter fyr ute etter å skade NHL. Jeg er ikke ute etter penger. Jeg vil donere eventuelle penger jeg skulle motta til forskning. Jeg ønsker bare å legge press på NHL og å kjempe for spillerne, sier Carcillo til TSN.

Søksmålet fra en rekke tidligere spillere, som eksempelvis Bernie Nicholls, Dave Christian og Mike Peluso, anklager NHL for å ha tilbakeholdt informasjon fra spillerne om farene ved å utsette seg for gjentatte hjernerystelser.

Disse spillerne hevder at «NHL både aktivt og passivt undergravde spillernes mulighet til å forstå den sanne risikoen ved å spille hockey i NHL og få utallige rystende smeller mot hodet», og legger til at NHL etter deres oppfatning også promoterte vold og slåssing for økonomisk vinnings skyld.

NHL på sin side avviser beskyldningene og hevder at det ikke er vitenskapelig bevist en kobling mellom CTE og hjernerystelser. Denne benektelsen skiller NHL fra NFL, som i 2016 erkjente at det finnes en kobling mellom hjernerystelser og CTE. Da hadde NFL allerede inngått et forlik som innebar at ligaen betaler ut én milliard dollar til tidligere spillere.

Inntil NHL aksepterer at hjernerystelser og knallharde taklinger kan føre til kroniske hodeskader og alvorlige problemer etter karriereslutt, er det vanskelig å se for seg at ligaen skal endre regelverket dramatisk. Rett nok har NHL gjort en del for å redusere taklinger direkte mot hodet de siste årene, men både slåssing og knallharde taklinger mot overkroppen er fremdeles ganske vanlige syn i NHL.

– Når jeg tar på meg advokathatten min, som er delvis pensjonert, tror jeg at spillerne har en veldig sterk sak. Jeg tror at vitenskapen vil støtte deres posisjon. Det er etter min mening også en lang, dokumentert historikk hvor ligaen holder tilbake informasjon om hjernerystelser og skadene dette påfører spillere. Ligaen promoterte vold, helt fram til fem-seks år siden, for å selge sporten. Mange lag har, over mange år, sendt spillere ut på isen selv om de åpenbart ikke var i stand til å spille. Jeg tror bevisene er her. Jeg tror ikke ligaen ønsker en rettssak, sier spilleragent Allan Walsh.

– Dette kan dra ut i mange, mange år til, men en eller annen dag kommer det et oppgjør.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply