– Jeg gjorde akkurat hva jeg ville med den pucken

Terje Hellerud debuterte for Vålerengas A-lag i ishockey allerede som 14-åring. Han fikk 28 landskamper i ishockey, men er nok mest kjent for sin karriere på fotballbanen. Foto: Faksimile fra boka Norske Hockeystjerner

Terje Hellerud er en av profilene i boka «Norske hockeystjerner», som er skrevet av Morten Mitsem. Dette er et av flere spennende intervjuer i boka. Utdraget er gjengitt med tillatelse.

Du kan lese mer om denne boka her.

Intervju med Terje Hellerud i Vålerenga (side 290-299)

av Morten Mitsem

Når jeg bestemmer meg for å kontakte Terje Hellerud med forespørsel om intervju, er jeg innforstått med at akkurat dette intervjuet vil skille seg noe fra de andre intervjuene jeg skal gjøre i boka. Terje Hellerud har en stor karriere bak seg som hockeyspiller i Vålerenga, en solid posisjon i klubben, og en kan klart rettferdiggjøre å presentere ham som Vålerenga-profil basert på hans meritter på hockeybanen alene, men for meg var det Hellerud sin hockeykarriere kombinert med andre faktorer som medførte at jeg bestemte meg for å kontakte akkurat ham. I Vålerenga sin historie er det flust av hockeylegender, men ikke alle har vært meget sentral i en viktig periode for idrettsforeningen, da Vålerenga ble bohemklubben, og identiteten til dagens Vålerenga var i støpeskjeen. Terje Hellerud var på høyden som hockey- og fotballspiller under denne viktige perioden, og sammen med Einar «Bruno» Larsen og sjefen Helmuth Steffens, dannet han kjernen i Vålerenga sitt originale bohemlag på 50–60-tallet – på isen og fotballbanen.

I Ishockeyforbundets jubileumsskrift fra 1974 kan en lese om Terje Hellerud: «En av de mest fargerike spillerne i norsk ishockey gjennom tidene. Høy og elegant, men slett ikke rask på skøytene. Det han manglet av hurtighet, tok han igjen i teknikk og finter – hans finte gikk alle på i 15 år.»

Når en leser tilgjengelig informasjon om Terje Hellerud i bøker og på nettet, skjønner en raskt at Vålerenga har vært en stor del av livet hans. Terje fortsatte å jobbe i Vålerenga etter endt aktiv karriere, og fant, heldigvis for Vålerenga, raskt ut at en hjemmesittende pensjonisttilværelse ikke var noe for han, og er pr. i dag å finne i full aktivitet på Vålerenga sitt hovedkontor på Vallhall. Når jeg ringer Hellerud høsten 2016, sier han spontant: «Jeg er på med alt som har med Vålerenga, jeg!» så det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en mann som har et stort hjerte for klubben, og jeg er spent når jeg en februardag 2017 trer inn i Vålerenga sin administrasjon på Vallhall for å møte ham.

Jeg møter en godt voksen mann, noe preget av tidens tann, som naturlig er, men det er med et fast håndtrykk og glassklart levende blikk han ønsker meg velkommen. Jeg spør om han har et sted vi kan sitte litt avskjermet, men Hellerud avfeier dette raskt og sier «Jeg har ingen hemmeligheter!» og vi setter oss i foajéen for en samtale. Under intervjuet ble det tydelig hvilken posisjon Hellerud har i klubben, og at valget av intervjusted nok ikke var tilfeldig, da han åpenbart trives best der det skjer.

Replikkene sitter løst hele veien, med diverse snertne kommentarer til forbipasserende, som: «Han der skjønner ikke norsk så han kan du si hva du vil til!», en kommentar som blir møtt med et glis som røper at vedkommende nok har lært seg noen norske gloser under sin tid i Vålerenga. Historien til Hellerud er blant annet historien om hvordan en håndfull ungdommer fra et par gatestubber ved Jordal-området i Oslo skulle sette sitt preg på hockey- så vel som fotballsporten i Vålerenga på 50–60-tallet. Det var en kameratgjeng som spilte sammen i Vålerenga siden småguttalder og som dannet kjernen i bohemklubben Vålerenga, hvor Terje «Henger’n» Hellerud og hans gode venn fra barnsben, Einar «Bruno» Larsen, var de fremste eksponentene for laget fra Oslo øst.

Det var ikke bare fotball og hockey for Hellerud i oppveksten, han var en mer enn habil håndball- og bandyspiller, i barne- og ungdomsårene var han stadig på vei til trening eller kamp. Den legendariske kommentatoren for NRK, Knut Th. Gleditsch, sa en gang om Hellerud at han var: «En av flere vidunderlige talenter som stadig måtte titte ned i bagen for å vite hvilken idrett de var på vei til». Det var en annen tidsæra, et annerledes miljø enn en er vant til i dag, og Hellerud forteller fra oppveksten:

– Vi var dønn like, hele gjengen. Fra Jordals gate og oppover var det normalt fattige folk, alle gutter og jenter som var likt kledd, strømper som var stoppa og sko som ikke satt helt alltid, men det var vennskap og kameratskap. Vi kunne bruke kjepp og skjelle hverandre ut, men det var gjort på et blunk, og enten fikk du klapp på ryggen eller surmuling fra treneren, og det måtte du akseptere. Vi var alle fra samme sted, ikke som i dag hvor spillerne kommer fra 20 forskjellige land, det var trening, kamper, og når vi ellers hadde tid havna vi på brakka og prata sammen eller fant på noe, vi ble så kjent med hverandre, at!

– Det gikk i ett, det var etter hvert jobb fra 7–16, treninger, kamper, og når jeg skulle ta trikken fra Galgeberg til Vestbanen, var trikken full av folk, og så var det fotballprat, da. Kom du på trikken mandag og hadde tapt søndagen, fikk du hele pakka på veien nedover, og dette holdt på helt til torsdagen når nytt lag ble tatt ut. Det var stor stemning på trikken begge veier, og du ble aldri ferdig, men når helgen kom var det ut på byen, vi måtte jo hilse på jentene òg!

For å forstå hvordan folka fra et par gatestumper på Vålerenga kunne produsere talenter og landslagsspillere i ulike idretter på 50–60-tallet i et slikt omfang, er det viktig å tegne et tidsbilde av Vålerenga på den tiden.

Vålerenga var en klassisk arbeiderbydel, og på 50-tallet bodde folk tett i tett med trange boforhold, som medførte at barna ble «tvunget» ut på gata for å leke. Ute i byrommet traff folk hverandre uunngåelig, og ulike hjørner i bydelen ble yndede samlingspunkt for barn og voksne, hvor Sotahjørnet har en helt spesiell betydning for klubben. Vålerenga hadde et klart særpreg, med egne institusjoner som skole og kirke, slik at bydelens gutter fikk sterk samhørighet, og Hellerud beskriver for eksempel at han var livredd for å havne på Kampen skole, og at han trakk et stort lettelsens sukk da han kom inn på Vålerenga skole.

Den sterke samhørigheten og et vell av unger som søkte sammen i idretten, ble en meget potent miks som sørget for landslagsspillere i fleng.

Hellerud forteller fra tiden:

– Jeg spilte bandy, ishockey, fotball og håndball, i hvert fall «åtte dager i uka», mange ganger to–tre kamper på samme dagen, det gikk i ett, ble ikke tid til stort annet, og da vi ble litt eldre kunne vi holde på ute til 1–2 om natta. For Vålerenga Hockey var Trygve «Tyten» Iversen viktig, han var seks år eldre enn meg og var den som ordna for oss slik at vi fikk trent, han gjorde en fantastisk jobb, og senere ble «Pølsemaker’n» lagleder (Roger Christensen, red.anm.), han sto i mål, men ble tjukkere og tjukkere slik at han til slutt ble nødt til å dra seg selv opp etter stanga for å komme seg på beina igjen på isen! «Tyten» og «Pølsemaker’n» hjalp oss å holde oss på matta, hvis vi ble for breiale havna vi på bakken igjen før vi visste ordet av det, og hvis du snakker om Vålerenga Hockey på den tiden, må de nevnes, og jeg er stolt over å ha kjent dem.

Det var aktivitet fra tidlig til sent og spillet på løkka var som skapt for å utvikle teknikere, noe Hellerud nøt godt av på hockeybanen i en tid hvor det ennå var sterke restriksjoner for kroppskontakt i hockeysporten. Hellerud bekrefter spillet på løkka sin betydning når jeg spør om impulser fra ulike trenere han hadde.

– Jeg tror ikke jeg har hatt noen trener som har vært bra hverken i fotball eller hockey, det er stygt å si det, men jeg har ikke lært en dritt av dem, alt i hockey lærte jeg meg selv. I fotball hadde vi mer system i kampene, men i hockey var det mest improvisering, vi hadde to backer som stoppa motstanderne, og i angrep, hvis vi hadde en på rekka som vi syntes var litt dårlig, sa vi bare: «Still deg foran mål så skal du få den, vi ordner dette for deg».

Hva var dine sterkeste og svakeste sider som hockeyspiller?

– Mine sterkeste sider var overblikk og teknikk. Jeg gjorde akkurat hva jeg ville med den pucken, og hadde blikk for hva som ville skje to–tre trekk fremover, akkurat som jeg hadde i fotballen. Etter norske forhold hadde jeg ingen svake sider som hockeyspiller, mangel på hurtighet tok jeg igjen på spilleforståelsen, og det var jo et roligere tempo i kampene den gang med «red line offside», noe som passet meg godt.

Det er veldig forførende å høre Hellerud fortelle om oppveksten og en svunnen tid, for selv om det var harde tak med mye sosial elendighet, fyll og til tider brutal rivalisering mellom gutter fra ulike bydeler, var det òg sterkt samhold og kameratskap. Oppdragelsen skjedde i stor grad i gata sammen med de andre barna, en måtte i større grad «årne opp sjæl», og når Hellerud snakker veldig varmt om «Tyten» og «Pølsemaker’n», tenker jeg det har mye å gjøre med at de var eldre gutter som ble viktige rollemodeller for Hellerud og andre i Vålerenga-miljøet.

Terje forteller ellers om ulike personligheter innen idrettsmiljøet på Jordal, blant andre Fritjof Klemp, «Klemper’n », en legendarisk supporter for Vålerenga. «Klemper’n» hadde vært til stede på alle VIF Fotball sine kamper siden 1945, men aldri sett en hel kamp, det hadde han ikke nerver til, men det var helt til det var cupfinale og gutta hadde bestemt seg for at han endelig skulle se en full kamp, og lenka han med kjetting til benken!

En annen historie om «Klemper’n» fra Hellerud lyder som følger: «Han sto på Bislet og hylte ut mot dommeren og andre mishagsytringer. Etter hvert kommer dommeren bort til han og spør: ‘Er det du eller jeg som dømmer her?’ Hvorpå «Klemper’n» snur seg og sier til alle folka bak seg: «Hør ‘a, han veit faen ikke det heller!»

Det er tydelig at det er fotballen som er hjertet nærmest for Hellerud, og det går litt om hverandre med fotball- og hockeyprat underveis, men fra hockey på landslaget forteller han:

– Jeg fikk EM-medalje, bronse, fra VM i Colorado (1962), det er vel den eneste medaljen jeg fikk i internasjonal sammenheng. Colorado lå jo på 2000 meters høyde, i første matchen der borte møtte vi USA, og det var ikke snakk om noe akklimatisering på forhånd, det var rett til Colorado og match like etter ankomst. Etter andre periode heiv vi etter pusten alle mann, Tor Gundersen, som var den største og sterkeste av oss alle, lå der i boksen og fikk ikke puste, han kunne ha dødd. Vi ble dårligere og dårligere utover i matchen, holdt 0–0 til siste periode, men så var det brått slutt, og siste perioden tapte vi 10–0! Det var aldri snakk om noe opplading, sånn som dere leser om nå, sånn «8 dager før en skal gå 100 meter på ski i høyden».

At Norge fikk EM-bronse fra VM i Colorado er ikke skrivefeil. Fra 1933 til 1991 ble det utdelt medaljer til de tre beste europeiske lag under VM-sluttspillet. Fra tiden som hockeyspiller i Vålerenga forteller Hellerud:

– På hockeylaget var det tre–fire mann som styrte hele pakka, for det var jo ikke alle som var like bra. Fra jeg debuterte måtte vi først spille opp laget, så det tok noen år før vi tok vår og klubbens første NM-tittel, og jeg husker veldig godt seieren mot Forward i finalen, det var gjevt, jeg setter den høyt, for Forward hadde vi tapt for gjennom mange år og da vi slo dem i finalen og greier … Det var stort, ja. Når vi spelte og tapte kunne det være litt smelling i garderoben etterpå, men vi ble fort Vålerenga ferdige med kampene, og hadde vi tapt var det selvfølgelig dommerens feil!

– På den tiden følte jeg meg så god at ingenting påvirket meg. Ble jeg tatt, ble jeg tatt, og klarte jeg finte ut noen, så gjorde jeg det, jeg har aldri gått av banen og vært sur og grinete mer enn akkurat når vi kom inn i garderoben. Jeg kunne banne, sverte og kjefte på andre, men så var vi ferdige med kampen og vi var også venner med de folka vi møtte på banen. Et smil og godt humør må du ha når du driver med detta, og det hadde vi før.

Mange hevder det er en sterk vinnerkultur i Vålerenga, kan du fortelle litt om hva du tenker rundt Vålerenga og vinnerkultur?

– Jeg sa det flere ganger til «Reka» (Kjetil Rekdal, red anm.): Hvis du trener et lag, ta dem med deg til amfien, opp i andre etasje, og så åpner du døra og får drittlukta midt i trynet. Der er det, det er i garderoben hvor mesterskapa kommer, det er aldri snakk om nye folk som kommer, aldri snakk om sølv eller bronse, det er snakk om gull. Det ligger i vegga, det var oss, den gang vi alle var fra samma sted, vi var gutta til Helmuth, det skjedde et eller annet hele tida og jeg var stolt som en hane over å få spille for klubben. Det var humør og dialog med tribunen, og jeg har sagt det til «Reka» og Martin (Martin Andresen, tidligere spiller og trener for Vålerenga Fotball, red.anm.) at de må få tilbake smil og glede over hva de holder på med, for du får ikke gjort en dritt om du er sur og grinete, det er ikke mulig.

Det kommer klare tilbakemeldinger og klar tale hele veien på spørsmålene jeg stiller Terje, og det er verdt å legge merke til at han trekker frem hockeykulturen i Vålerenga som eksempel til etterfølgelse for fotballgutta. Jeg penser samtalen inn på Terje sin karriere igjen og spør om han fikk tilbud fra andre klubber mens han spilte for Vålerenga.

– Jeg fikk tilbud fra … Grums var det vel, de lå på toppen i svensk hockey den gangen, og formannen tilbød meg 400 kroner i uka samt jobb i sportsforretning ved siden av hockeyen, som i 1959 var mye penger. Jeg tenkte jo alvorlig på tilbudet, men lederen vår sa til Grums at «han skal faen meg ikke av gårde til dere, han skal være i Vålerenga, så slapp helt av», så da var jeg og ferdig med den saken. Det var jo ikke særlig med penger i idretten den gangen, men for meg gjør det ikke noe. Pengene hadde vært greie å ha, for all del, men, nei det var Vålerenga for oss uansett.

Et heseblesende liv, jeg mener beskrivelsen fra oppveksten og aktivitetsnivået kan ta pusten fra enhver, og selv om Terje snakker varmt om alle gleder, kameratskap og artige opplevelser, hadde det sin pris å hele tiden stille opp for klubben.

– Etter hvert begynte hockeyen og fotball å kollidere med hverandre og du kunne bli lei, møkklei til jul, men så fikk du en juleferie til å slappe av litt, så var hockeyen grei igjen en måned, men da begynte jo fotballen igjen … Dette kjøret hadde jo sin pris, jeg er så frekk og sier at Vålerenga nok kunne vært seriemester i fotball før 1965, men flere av spillerne spilte også hockey og det er klart dette tok på kreftene til disse unge gutta. Mens gutta på det andre laget var friske og uthvilte, var vi litt mørbanka og slitne, det ble for mye, og du sa ikke nei når du ble spurt om å stille opp da. Bagen min var aldri tørr, på en søndag kunne det være bandykamp klokka 13, hockeykamp, og deretter håndballkamp. Jeg ble jo gift etter hvert og måtte prioritere, men det var ikke så lett heller, da, en ble jo egoist og jeg angrer i ettertid, men når folk sto og klappa deg på skuldra, fortalte hvor god du var og: «bli med her» og sånn, var det ikke så godt å si nei, da. Jeg ser at alt jeg holdt på med gikk utover privatlivet, og det endte dessverre med skilsmisse.

Hellerud ga seg med hockey i 1964, men fortsatte som trener for aldersbestemte lag og hjelpetrener for A-laget en periode. Han ble spurt om han kunne ta på seg oppgaven, og det var det, da ble det slik for mannen som alltid stilte opp.

– Jeg trente småguttlaget oppover sammen med «Tyten», et kjempelag for øvrig, med Roy Johansen, Arne Billkvam, Sigurd Brynhildsen, «Totto» og flere, som ble mestere i alle klasser oppover. Jeg brukte det jeg hadde lært fra før, og vi spurte en gang om å få stille lag i svensk hockey, TV-pucken, men de turte ikke ha oss med. Hadde vi fått stille med det laget vi hadde der, hadde vi vunnet hele turneringa, garantert!

Siden du debuterte på 60-tallet og til i dag er det åpenbart at hockeyen har gjennomgått mange forandringer, men hva vil du si er de største forskjellene på dagens hockey sammenlignet med da du var aktiv?

– Tempo, selvfølgelig, i dag er det full fart og spillerne er sterke som fy, går godt på skøyter og kjører på i 3×20 med fire rekker. Det var roligere da jeg spilte med «red line offside», og det var ikke lov å takle som i dag. Noen ganger sto jeg på banen hele matchen, ble jeg sliten gikk jeg ned som back litt, hockeyen er helt annerledes i dag.

Terje Hellerud har kallenavnet «Henger’n», og det er et par alternativer for opprinnelsen til det klengenavnet. Det ene alternativet er Hellerud sin stil, rak i ryggen som et spett og rett i skuldrene, som om han hadde en henger under drakta, mens et annet alternativ handler om hete omfavnelser bak på hengeren på trikken (trikkene på den tiden hadde ofte tilhenger som de dro med seg); et amorøst øyeblikk i en fordums ungdomstid. Når jeg spør Hellerud nærmere om dette, gir han ikke klart svar, men bekrefter langt på vei at den siste historien har noe for seg.

– Jeg sier til unger som spør at de får vente til de blir 18 år, så skal de få greie på det! Nei, da, nå vet vel alle det, vi hadde 100-årsjubileum for Vålerenga, og da kom jo alt frem fra scenen der, det er en uskyldig historie fra ungdommen!

Det gikk i ett for Hellerud, under hele sin yrkesaktive alder var han i full jobb enten på Tiedemanns Tobakksfabrikk, Toro eller drosjeeier, i tillegg til idrett og etter hvert familieliv. Det er ikke rent lite nostalgisk å høre Hellerud fortelle om fotball- og hockeymiljøet den gang det fantes «glade amatører».

Er hockeyspillere i dag bedre trent? Mer systematiske? Bedre taktisk? Bedre spillere? Ja visst, men det er også noe som har gått tapt på veien, som en klart fornemmer i Hellerud sin fortelling. Mesteparten av leken er for lengst erstattet med alvor, og tiden hvor lagene i toppdivisjonen, enten det var hockey eller andre idretter, hadde lag bestående av kun lokale profiler, er forsvunnet og kommer ikke tilbake. Jeg spør Terje nærmere om forskjellen på det Vålerenga han kjente, Vålerenga i dag, og hva klubben har betydd for ham personlig.

– I dag er det profesjonelle spillere som kommer fra alle kanter av verden, mange av dem er hos oss på kortere kontrakter, slik at de ikke får noe forhold til Vålerenga, mens i mine dager var vi født og oppvokst med Vålerenga, vi alle kom fra nabolaget og holdt oss i klubben stort sett hele den aktive karrieren. Men det vi ser i dag er at norske spillere som kommer til klubben ofte får et nært forhold til oss og følger Vålerenga resten av livet, så jeg tenker at noe må vi gjøre riktig. I mine dager var det kun fokus på idrett i Vålerenga, men i dag er klubben så mye mer, og jeg tror ikke folk flest vet om og anerkjenner alt hva klubben gjør ved siden av, engasjementet i sosialt arbeid: Hjelper folk å komme tilbake til arbeidslivet, tar vare på narkomane og har blant annet eget lag for rusmisbrukere. Vi er veldig stolte av de som jobber med dette i Vålerenga, de gjør en utrolig bra jobb!

– Da jeg var aktiv i Vålerenga var vi breiale og oppførte oss og tenkte på oss selv som best, alltid! Jeg sier til fotballgutta stadig vekk at: «Gå ut der og vis at dere er best, det nytter ikke å stå med lua i hånda», og vi forsøker å få tilbake denne mentaliteten i Vålerenga.

– Vålerenga er i blodet, og noe som alltid vil være der og har betydd utrolig mye for meg, alt! Sånn som nå, hva skulle jeg gjort som pensjonist? Sittet ved husveggen og sett på utsikten? Nei, det er ikke noe for meg, Vålerenga er en livsstil som jeg er veldig glad for, den holder meg i gang og hodet fungerer som da jeg var 25. Kroppen skranter, men det får stå sin prøve!

– Jeg møter en gjeng hver tirsdag og vi mimrer om alle mulige hendelser, og det har skjedd mye siden jeg som seksåring i 1946, stolt som en hane, gikk i tog med min nye Vålerenga-drakt. De minnene er der for alltid.

Terje Hellerud har levd og åndet for Vålerenga, og det er klin umulig å måle mannens betydning for klubben i penger, det han har bidratt med kan ikke kjøpes. Han har vært med og forme et Vålerenga som i dag omfavnes av en utrolig trofast supportergruppe og som stadig nye generasjoner vokser opp og lar seg omfavne av. Selv om en heier på andre lag, er det ikke vanskelig å bli ydmyk overfor hva Terje Hellerud har bidratt med, og anerkjenne at Vålerenga har en stolt og begivenhetsrik historie. En dag vil ikke Terje Hellerud lenger møte opp på Vallhall for nok en arbeidsdag, og den dagen mister ikke bare Vålerenga en medarbeider som produserte for administrasjonen daglig, men en levende påminnelse over det som var, hva som er verdt å ta vare på og hva «Enga» står for. Forhåpentligvis for Vålerenga vil arven etter Terje Hellerud og de andre bohemene sette seg i «vegga», og jeg tenker på Vålerengafansen som synger «Vå`lenga, du er min rellion, en av en million, stolt gammal tradisjon». En stolt gammel tradisjon utformet av Hellerud og andre pionerer, og som avslutningsvis betegnende oppsummerer:

– Det er livet, dette, vet du!

– Det ville vært synd om ikke denne delen av norsk hockeyhistorie hadde blitt ivaretatt

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply