Noen tanker om norsk ishockeys framtid

Patrick Ulriksen. Foto: Carina Johansen / NTB scanpix

De valgene som tas i dag, får konsekvenser i morgen. Det gjør også de valgene som ikke tas.

Norge falt fra 9.- til 11.-plass på rankinglisten til Det internasjonale hockeyforbundet (IIHF) etter VM i Slovakia. Man kan tolke det som et tegn på at utviklingen går feil vei, men man kan også tolke det som at det er der norsk hockey faktisk befinner seg.

I dette landet finnes det 49 baner innendørs og tre utendørs, ifølge IIHF.com. Det er 2318 mannlige og 1149 kvinnelige spillere her. Norge er rangert som nummer 13 i verden på kvinnesiden.

Hvis vi sammenligner dette med konkurrentene, er 11.-plass og 13.-plass faktisk ganske bra. Vi bør ikke svartmale situasjonen i norsk hockey. Samtidig bør vi vel ikke innta horisontalen på sofaen og sove i tilfredshet, heller.

Nå som det er klart at Nitten.no skal legges ned 3. juli, vil jeg benytte sjansen mens plattformen fortsatt eksisterer til å dele noen tanker om norsk hockeys framtid med dere.

La meg først understreke dette: Jeg tror ikke at jeg sitter på fasitsvaret. Det er mange kompetente mennesker som jobber i norsk hockey og gjør en helhjertet innsats for denne sporten vi elsker. Jeg tror imidlertid at jeg kan ha noen tanker det er verdt å evaluere, og så får det bli opp til andre om det er verdt å følge opp på flere måter.

Her er noen forslag som jeg tror vil hjelpe norsk hockey i framtiden:

1) Invester i analyseverktøy. I intervjuet med Robin Haglund nevner vi at Haglund gjorde 3,81 poeng per 60 minutter istid denne sesongen, mot eksempelvis 2,94 for Mario Lucia. En 19-åring fra egen stall er altså mer produktiv enn en dyr (antar vi) importspiller. Men disse tallene er basert på istiden hos hockey.no/live, som er upålitelig.

Et analyseverktøy som Wisehockey gir trenere og spillere eksakte data på nøyaktig hva de måtte ønske, som eksempelvis poeng per 60 minutter istid, hvor lenge en spiller holder i pucken før den sendes videre, eller hvor motstanderens keeper slipper inn de fleste målene.

Et slikt verktøy vil kunne brukes til spillerutvikling, til å treffe riktigere valg, og samtidig til å øke underholdningsverdien på Get-ligaen gjennom bedre publikumsopplevelser i arenaene og bedre TV-sendinger.

Dette kommer for fullt de neste årene. Mulighetene er bortimot uendelige, men det vil ta tid å finne ut hvordan man best skal bruke noe sånt. Vi kan velge å vente til alle andre nasjoner er i full gang og har fått enda et fortrinn på norsk hockey, eller vi kan investere i det nå og komme i forkant selv.

Wisehockey koster penger, men gir ekstra verdi for Norsk Tipping, TV 2, Norges Ishockeyforbund og Norsk Topphockey. Sammen må de klare å hoste opp de rundt ti millionene dette vil koste.

 

2) Reduser antall importspillere til maks tre. Neste sesong er det maks lov med seks importspillere og sesongen deretter reduseres dette til fem. Dette er et skritt i riktig retning, men det er ikke nok.

Mange av dere vil protestere og si at et slikt grep vil gjøre det vanskelig for de mindre klubbene å ta igjen de største. At det vil bli veldig vanskelig å etablere et topplag i Bergen.

Det spiller ingen rolle!

Stjernen gikk med 651.000 kroner i minus i 2018. Inntekten var over to millioner under budsjett. Klubben hadde en gjeld på 1,8 millioner kroner før nye eiere kom inn. Sparta endte med 1,9 millioner kroner i underskudd i 2018. Det ryktes at Lillehammer går på et stort underskudd.

Storhamar gikk i pluss med bare 358.000 kroner, tross en omsetning som økte med 14 millioner til 35 millioner kroner fra 2017 til 2018.

Norsk ishockey har helt enkelt ikke råd til disse importspillerne. Spillernes krav om minstelønn på fire tusen kroner per måned bidro til arbeidskonflikt før det omsider ble akseptert av klubbene. Dagens topphockey er ikke profesjonell. 28 prosent av spillerne tjener under 100.000 kroner. Halvparten av spillerne ligger under 200.000 i lønn.

 

3) Hent flere folk utenfra. Hockey-Norge er en familie. Det liker jeg. Det er fint. Hockey-Norge tar vare på sine egne. Det liker jeg. Det er også fint. Men hvis norsk ishockey skal utvikle seg, må de mest kvalifiserte personene få jobbene der. Det kan godt være at den best kvalifiserte personen til en jobb i administrasjonen er en tidligere spiller, men det er vel ikke alltid tilfellet? Vi trenger færre beslutninger basert på følelser.

 

4) Slipp til de unge spillerne. Det er mange lovende spillere i Norge som lider av at importene prioriteres. Robin Haglund i Stavanger Oilers er nevnt. Vi kan gå til Storhamar også, og se at for eksempel Christian Bull nedprioriteres i overtallsspill. Han er allerede god nok for A-landslaget, men får ikke hjelp med å utvikle den delen av spillet sitt i Storhamar. Det bekymrer meg.

I Vålerenga er det mange unge spillere som ikke blir foredlet godt nok. Calle Sparberg Olsen reiser nå til Rögle for å spille juniorhockey i Sverige. Han runda U21-nivået i Norge sist sesong, men ble bare avspist med tøyseminutter i Vålerengas A-lag.

Hovedproblemet for unge spillere i Norge er A-lagstrenere som tenker på egen CV og helst kun bruker veteraner.

 

5) Øk underholdningen! Klubbene må ha et skille mellom sportslig apparat og administrasjonen. Spillere og trenere skal naturligvis ha som mål å vinne kamper, men administrasjonens hovedfokus bør være å skape et best mulig underholdningsprodukt. En seriekamp i november er ikke viktig. Så hvorfor skal publikum komme? Fordi man har skapt et helhetlig produkt som er morsomt, både før kamp, i pausene og etter kampslutt.

Vis interessante reportasjer på storskjermene, for eksempel reportasjer med spillerne, intervju med treneren om hva fokuset har vært den siste uka eller innslag om samfunnsnyttige ting som klubben gjør, for eksempel leksehjelp eller sykebesøk. Kjør Kahoot-quiz. Hold konkurranser som fenger tilskuerne. Tilby god mat og et rikt kioskutvalg. Skaff skjenkebevilling, så man kan servere alkohol. Vis levende bilder fra garderoben.

Hvis klubbadministrasjonen konsentrerer seg om underholdningsaspektet, vil det bli morsommere å gå på kamp. Det betyr at flere kommer på kamp. Det igjen gir større inntekter. Som kan brukes på spillersiden.

Jeg er glad nok i hockey til å si opp en godt betalt jobb som USA-korrespondent i en riksavis for å starte et hockeymagasin alene. Jeg er glad nok i hockey til å bruke sommeren til å analysere to tusen spillere utenfor NHL for å se om noen av dem er verdt et draftvalg i neste fantasiligadraft. Men jeg er ikke glad nok i ishockey til å dra på kamp med slitne og halvtomme tribuner og null pauseunderholdning. Da foretrekker jeg å se en TV-serie på Netflix.

Jeg har lyst til å være fast inventar på ishockeykamper i Norge framover, men klubbene må gi meg en grunn til å komme. En god importspiller er ikke grunn nok for meg. Muligheten til å kjøpe tinte pølser eller vafler er ikke grunn nok for meg. Et spennende talent kan være grunn nok, men det forutsetter at talentet får spille minutter som gjør det morsomt å se på ham.

 

6) Fokuser mer på aldersbestemt nivå. Bruk de pengene som spares på kutt i importspillere til å investere i trenerkompetanse på aldersbestemt nivå. Se hva Finland gjorde i 2009. Der bestemte man seg for at treneren skulle trene spillerne individuelt og ikke bare som lag. Kommunikasjonen i treningsarbeidet ble dermed omgjort fra å være i form av monologer fra treneren til spillergruppa til å bli dialoger mellom treneren og spillerne.

 

7) Tenk langsiktig og større! Tore Christiansens utspill om å privatisere den øverste divisjonen, blant annet for å gjøre det gunstigere å lokke private aktører til en storsatsing i Bergen og andre store byer, er et eksempel. Tenk nøye over dette. Jeg vet ikke om det er riktig å gjøre det. Jeg tror det er det, men vet ikke. Norsk ishockey bør finne ut av det. Partene bør tenke på hva som er det beste for norsk hockeys framtid og ikke sine egne små tuer.

Et annet eksempel er arenautviklingen. Tenk leiligheter, kjøpesenter, skole og arena i ett. Et større økonomisk prosjekt øker sjansen for å kunne få en økonomisk selvgående arena. Det er verdt å se på muligheten for slikt. Da må man imidlertid først ha en solid administrasjon i klubben. Det går ikke så lenge klubbene bruker alle pengene på spillerstallen.

Det gjelder å tenke langsiktig. Altså forbi tabellen neste sesong.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

3 Replies to “Noen tanker om norsk ishockeys framtid”

  1. Bra skrevet 🙂
    Også noe av problemet i norsk ishockey er at utgiftene for familiene er visstnok for store.
    Du har dem som ELSKER ishockey, men om du spør om podden på 4 år skal begynne med ishockey så sier dem. “Nei erru gærn’ altfor dyrt.”. Så ser du dem sitte på diverse Facebook sider utover sesongen og under VM “Fy faen suger. Mye bedre å la en junior spille enn den overbetalte utlendingen her.”.
    Er det for dyrt? Ja, kanskje. Har du en unge på 7, 8 og 15 i Sparta så blir det 2500 + 7100 + 9450 i året bare med treningsavgift. Så kommer utstyr i tillegg. Ungene starter tidlig med å ønske seg samme kølle som Crosby eller McDavid. Noen sparer selv, men i fleste tilfeller så er det foreldrene som kjøper disse køllene.
    Og disse køllene er etter kjøpet i hendene til en som kaskje akkurat har kommet inni puberteten, hormoner flyr. Har ikke en snøring på hvor mye det koster for en kølle (intermediate Bauer S2 pro kølle fra Torshov sport kostet 2400; og en senior kølle kostet 3200;). I Sverige hadde ikke en unge fått lov til å kjøpe dette pga en regel hos Det Svenske Hockeyforbundet, jeg tror at regelen går helt opp til 2. Divisjon i senior ligan t.o.m.
    I Kanada så mener jeg å huske at familier for en skatt reduksjon til og med om dem har en som er under 18 i en sport av ett eller annet slag. Sverige og Kanada eksempelet er to ting som jeg gjerne skulle sett i Norge også. Bare det å få det fram til en politiker som er villig. Hadde kanskje dette vært noe for firmaer også at de hadde fått en “gave” fra staten for å sponse topp ligaene ?

    Kim Akselsen

  2. Enig i det meste som skrives her, mener også at man må tilføye at vi må slutte å se til Sverige. Ja, Sverige er gode i ishockey og har gjort fantastisk mye bra, men vi er ikke Sverige. Vi har ikke samme antall aktive spillere, haller eller erfaringer. Da bør vi heller se til Danmark, Sveits (eller delvis også til Finland). Utfordrerne som slår oppover, som ikke har antallet haller, eller spillere men som er likere Norge og som likevel produserer NHL spillere (i flertall altså) og som slå de gode landslagene i VM. Jeg tror vi har mye mer å hente fra utfordrerne enn de antatt beste lagene på papiret.

Leave a Reply