Norsk hockeys utvikling må diskuteres – men hvor, når og av hvem?

Sportslig utvikling i Norge står ikke på agendaen under hockeyforbundets ting.

NEW YORK (Nitten.no): Inntrykket hos mange er kanskje at utviklingen i norsk hockey står stille, men ser man historisk på den, har det gått rett vei siden tusenårsskiftet. Norge var nummer 21 på rankinglisten til Det internasjonale ishockeyforbundet (IIHF) i 2004, nummer elleve i 2009 og er nummer ni nå i 2018.

Samtidig var Norge nummer ni også i 2011. Sånn sett kan man argumentere for at norsk hockey har stått på stedet hvil i sju år. Det er en veldig enkel versjon av virkeligheten. En uangripelig versjon med tanke på at plassen på rankinglisten er uendret, men samtidig er det en uangripelig sannhet at nasjonene over Norge jobber med betydelig større ressurser.

Tyskland har tre proffligaer, 5381 mannlige seniorspillere og 216 innendørsarenaer. Sveits har to proffligaer, 11.109 spillere og 111 innendørsarenaer, samt 193 utendørs. Norge har 2397 spillere og 47 innendørsarenaer (pluss én utendørs, ifølge iihf.com). Det sveitsiske hockeyforbundet hadde i 2017 en omsetning på 350 millioner kroner. Det er drøyt sju ganger omsetningen i Norge.

Det er altså ingen enkel oppgave å passere noen av de åtte nasjonene over Norge på rankinglisten. Samtidig ligger det i idrettens natur at man uansett må forsøke.

– Selv om vi holder stand internasjonalt på herresiden, blir steget opp til nummer åtte bare større. Mye handler om ressurser. Samtidig ser vi at vi sliter med å holde rankingen på juniorsiden de siste årene. Årgangen 1995 var den siste som spilte om opprykk til A på U18-nivå. Siden den gang har det mer vært en kamp om å holde seg. Jeg tror vi utvikler oss, men det gjør de andre også, og stadig flere nasjoner melder seg på, sier sportssjef Petter Salsten i Norges Ishockeyforbund (NIHF) til Nitten.no.

Et tydelig symptom på tilstanden i norsk hockey ser man de siste to minuttene av jevne matcher i Get-ligaen. Da er det nesten ikke norske spillere på isen. Når det virkelig gjelder for toppklubbene, er det utenlandske spillerimporter de lener seg på.

Det kan umulig være bra for norsk hockey.

Ikke tema under forbundstinget

Forbundet skal samles til ting på Gardermoen den andre helgen i juni. Programmet der inneholder ingenting om sportslig utvikling av norsk ishockey. Det gjorde heller ikke programmet under fjorårets forbundsting.

Hvis ikke utviklingen av norsk ishockey skal diskuteres der, hvor skal den diskuteres? Eller kanskje den allerede har blitt diskutert? Eller ikke skal diskuteres i det hele tatt? Hvem er eller bør eventuelt være involvert?

Spørsmålene er mange. Vi har søkt etter svar hos relevante personer i norsk ishockey.

– Ja, det kunne sikkert vært viet mer plass. Men på den annen side er mange av deltagerne på tinget mennesker som sitter med organisatorisk og ikke sportslig kompetanse. Sporten diskuteres i forum som jobber mer dedikert med dette, sier påtroppende ishockeypresident Tage Pettersen til Nitten.no.

Generalsekretær Ottar Eide utdyper:

– Tinget inneholder flere temamøter, og denne gangen er det ønskelig at det forankres flere viktige tema blant lederne i norsk ishockey. For temaer som trakassering, antidopingarbeid og omdømme er det viktig at det er en felles forståelse for blant klubb- og kretsledere. Sportslig utvikling er noe som vi i år ikke diskuterer på Tinget. Det er ikke så mange av de som er representanter på Tinget som er fagfolk på sportslig utvikling, sier Eide.

– Større enn A-landslaget

TV 2s hockeyekspert Bjørn Kristian Erevik er enig i at diskusjonen om sportslig utvikling ikke nødvendigvis hører hjemme på forbundstinget.

– Samtidig er det en viktig diskusjon som bør komme på dagsorden igjen, sier Erevik til Nitten.no.

TV-kommentatoren ønsker en bred debatt.

– Diskusjonen er større enn A-landslaget. Den må dreie seg om alt fra breddevirksomheten, aktivitetsnivå og oppfølging og så videre på U16-, U18- og U20-landslagene. Det begynner der. A-landslaget er sluttproduktet av klubbenes og forbundets utvikling av norske spillere. Men jeg håper ikke alle diskusjoner om norsk hockeys fremtid stopper med svaret: «Det har vi ikke ressurser til å gjennomføre». Da kommer vi ingen vei, konstaterer Erevik.

Det er nettopp det som er kjernen: Ressursene. Som nevnt innledningsvis har ikke Norges Ishockeyforbund de samme ressursene som Sveits, Tyskland og landene foran seg. Samtidig er det sjelden man i idrettens verden kan fastslå at de ressursene man har, blir brukt optimalt.

Den sportslige utviklingsplanen det jobbes etter i 2018, ble lagt i 2013. Da vedtok man «en strategisk plan for norsk ishockey» for årene 2015 til 2019.

– Den danner grunnlaget for vår virksomhet, og er utgangspunktet for de prioriteringene som gjøres innen sport, organisasjon og anlegg. Det er ikke utarbeidet en egen sportslig plan, men utviklingsarbeidet gjenspeiles blant annet gjennom et omfattende budsjettarbeid der prioriteringer på tiltaksnivå følges opp. Budsjettet er meget detaljert og gjenspeiler prioriteringene og ambisjonene. I de periodene hvor en strategiplan er gjeldende, rapporteres det i hvert styremøte og også til Tinget, sier generalsekretær Ottar Eide til Nitten.no.

Flere sommersamlinger

Hva gjøres i norsk hockey på utviklingssiden i dag? Det spørsmålet er for omfattende til å besvare på en svært detaljert måte i denne artikkelen, men spillerutvikling foregår kort fortalt på tre nivåer: Hos spilleren selv (gjennom individuell trening), hos klubbene og hos forbundet.

Vi lar sportssjef Petter Salsten i forbundet fortelle hva forbundet gjør på dette feltet.

– NIHF har kontakt med spillerne først gjennom Isbjørn-prosjektet ved U16. Vi benytter Kretslagsturnering, Forbundscuper, samt kontakt mot klubbene til å velge ut ett større antall spillere som får delta i dette prosjektet. Denne sesongen er det spillere født 2003, 2002 og 2001. Vi har hatt og skal ha sommersamlinger med istreninger i Skien for aldersgruppen 2003 (U16), 2002 og 2001 (U18), og U18-Jenter. Vi har hatt og skal ha samlinger etter samme mal med U20-landslaget, sier Salsten til Nitten.no.

– I juni drar vi for tredje året med spillere og trenere i U17-segmentet til Virumäki i Finland for en uke med trening og påvirkning fra Finland. Alle involverte aldersklassene avslutter med en ukes samling på Hamar (Eliteleir for 03, 04, samt U18 jenter) og i Skien for U18- og U20-landslag. Alle disse samlingene finner altså sted på sommeren, det vil si mellom avsluttet sesong og før man går på is til ny. Når is-sesong er i gang (august) fortsetter landslagsvirksomheten for spillere, og da blir det rene uttak til hvert enkelt tiltak/samling.

Salsten påpeker at landslagsvirksomheten er låst av Det internasjonale ishockeyforbundet til internasjonale vinduer – fire per sesong. Norges Ishockeyforbund har tatt nylige grep for å gi flere spillere mer internasjonal matching.

– Vi har de senere årene styrket dette tilbudet til landslagene vesentlig gjennom å fylle dem stadig mer. I dag har vi tre seniorlandslag (menn, kvinner, Para), samt U20, U18 og U16 på guttesiden, og U18 J og fra i fjor U16J under oppstart på jentesiden.  I tillegg har vi de siste sesongene fått på plass aktivitet for mellom-landslagene U17, U19 og U25. Det viser seg at førsteårsspillere, samt spillere ute av junioralder (etter U20) har for lite, nest inntil null, internasjonal matching i perioder. Dette har vi forsøkt å fylle med aktivitet (samlinger og kamper U17, kamper U19 og kamper U25). Etter min mening er internasjonal erfaring noe av det spillerne i all hovedsak får fra NIHF, og er en av våre primæroppgaver innenfor spillerutvikling, sier sportssjef Petter Salsten.

Må skreddersy trenerutdanningen

I et lite land som Norge, hvor klubbene har relativt små inntekter og dermed mangler ressurser til å ansette mange og internasjonalt etterspurte trenerkapasiteter utenom lag i Get-ligaen, er forbundet også nøkkelspilleren når det gjelder å tilrettelegge for sportslig utvikling i klubbene.

Der innser sportssjef Salsten at Norges Ishockeyforbund kan gjøre mer.

– De områdene som vi ikke har hatt nok trøkk på, og som er etterspurt, er å skreddersy trenerutdanningen mer inn mot spillerutvikling i elitevirksomhet. Her ligger vi nok mer inn mot grunnutdanning av trenere, og kan med fordel spisse en del av denne utdanningen inn mot spillerutvikling, sier Salsten til Nitten.no.

– Vi har også hatt for lite kraft fra NIHF ut til klubbene for å hjelpe dem i det daglige arbeidet med spillerutvikling.  Det er i klubbene spilleren har sin hverdag og det er her det er størst mulighet for påvirkning. Gode, daglige vaner som det snakkes om i alt toppidrettsarbeid. Å styrke dette arbeidet fra oss, står på agendaen fremover. Det samme gjelder samarbeidet med Toppidrettsgymnasene. Vår utveksling her har begrenset seg til at vi benytter trenere fra disse institusjonene på våre yngre landslag, men vi ser at behovet for samarbeid og at erfaringsutvekslingen bør være mye tettere, forteller sportssjefen.

Salsten mener at alle i norsk hockey må ta et felles løft. Klubber, kretser, forbund og skoler.

– Dette vil kreve en grundig gjennomgang av status i dag. Trener vi nok? Trener vi med riktig kvalitet? Har vi nok kompetanse? Investeres det nok i spillerutvikling fra klubb, krets og forbund? Hvordan er kamparenaene for spillerne? Hvordan er hverdagen deres? Jeg mener det er sammensatte utfordringer i dette.

Sportssjefen spør seg om man i norsk hockey driver spillerne for hardt for tidlig, slik at for få spillere er igjen i sporten når man begynner elitespissingen i 15-16-årsalderen.

– Kanskje er vi for resultatfokusert for tidlig, noe som gjør at vi hopper over steg i utviklingen? Jeg er sikker på at vi i norsk ishockey bruker for mange penger på øyeblikket – og for lite på morgendagen. Jeg tenker her på at det investeres godt i spillere til A-laget, mens det ikke investerer i trenere og tilrettelegging på juniorsiden som skal produsere neste generasjon, sier Salsten til Nitten.no.

Han tror også at det er på tide å redusere antall importspillere i Get-ligaen.

– Taket har vært på sju spillere i mange år, og argumentasjonen har vært at ettersom vi eksporterer spillere, må vi ha påfyll for å opprettholde kvaliteten på Get-ligaen. Vel, nå eksporterer vi ikke like mange spillere. Mange av importene er gode og tilfører ligaen mye bra, men jeg mener det er på tide å ta ned antallet.

Nordisk inspirasjon

Samtidig ser Petter Salsten inspirerende trekk i svensk ishockey.

– De fleste av storspillerne der kommer fra småklubber hvor sannsynligvis hverken kamptilbud eller kvaliteten på treningskamerater i ungdomsåra har vært veldig avgjørende, men mer muligheten til å ha høyt aktivitetsnivå på mange ulike arenaer gjennom barne- og tidlige ungdomsår. Det er først når de blir 15-16, altså i landslagsalder, at de reiser til storklubber, ishockeygymnas og slike ting. Med det mener jeg at også alderen fra 10-15 hører inn under spillerutviklingsbegrepet, da disse årene er avgjørende for spillerens inngangsnivå når de da skal se hvor gode de kan bli på ett eller annet ishockeygymnas.

Og det er helt sikkert riktig. Det er nok der fokuset på plasseres. Det finner vi også et eksempel på i Finland. Der satte man seg som mål å utvikle flere og bedre toppkeepere, og startet en satsing som ga keepere ned i tiårsalderen kompetente keepertrenere på klubbnivå. I dag er det et halvt dusin finske keepere tilknyttet verdens beste liga, NHL.

Visepresident Tage Pettersen, som er innstilt som ny president og etter alt å dømme blir valgt på det kommende forbundstinget, er enig i at det er behov for en ny strategisk plan.

– Det er nok behov for et nytt sportslig planverk som omhandler både jenter, gutter og para. Dette er noe jeg vil ta opp med forbundsstyret når vi kommer i gang, forteller Pettersen.

 

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

1 Reply to “Norsk hockeys utvikling må diskuteres – men hvor, når og av hvem?”