Patrick Thoresen har en plan

En rolle som sportssjef frister Patrick Thoresen. Det virker som et naturlig steg for en mann som har høstet enorme erfaringer i løpet av en innholdsrik spillerkarriere. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no

Storhamars kaptein er klar over at han nærmer seg slutten på karrieren.

HAMAR (Nitten.no): Ordet «målbevisst» og navnet Patrick Thoresen henger like tett sammen som ordet «musikalsk» og navnet Paul McCartney gjorde i forrige århundre, eller som «spansk» og Petter Veland gjør i dag.

Patrick Thoresen er målbevisst. Det har han vært helt siden han kom til Hamar da pappa Petter Thoresen begynte å spille der tidlig på 1990-tallet.

Allerede som 15-åring debuterte Patrick Thoresen for Storhamars A-lag. Han fylte 17 år i løpet av sin andre sesong der. Da leverte han 18 mål og 45 poeng på 40 matcher. Etter at dette målet var oppnådd, satte han seg det neste.

17 år gammel flyttet han til Canada for å spille i juniorligaen QMJHL, i håp om at han skulle bli draftet av et lag i NHL. Til tross for 30 mål og 73 poeng for Moncton Wildcats, ble han ikke det. Selv ikke 33 mål og 75 assists – altså 108 poeng – på 71 matcher for Baie-Comeau Drakkar sesongen etter, var nok til å få NHL-lagene til å bite på.

Thoresen ga ikke opp, men satte seg heller et nytt mål. Å komme seg til NHL via spill i den svenske toppserien. Derfor flyttet han til det knøttlille stedet Mörrum og tok én sesong i Allsvenskan, noe som førte til kontrakt med Djurgården. Og sånn kom Patrick Thoresen til NHL likevel.

Han fikk 85 matcher for Edmonton Oilers og 21 for Philadelphia Flyers, pluss 14 sluttspillmatcher for sistnevnte lag, før han via Lugano i Sveits havnet i KHL. Først for Salavat Julajev Ufa og deretter for SKA St. Petersburg. Der tilbrakte han sine beste sesonger – og der ble han en stor stjerne.

Målbevisstheten betalte seg.

Patrick Thoresen er nå tilbake i Storhamar, der det hele startet, med en imponerende merittliste. Han har vunnet Gagarin Cup to ganger (2011 og 2015), blitt kåret til den mest verdifulle spilleren og beste forwarden i den svenske toppserien (2016), vært beste utenlandske poengplukker i KHL to ganger (2011 og 2013) og blitt tatt ut på All Star-laget i VM (2012).

Ingen andre norske spillere kan matche CV-en til Patrick Thoresen.

– Det kan man ta med seg i grava, ler han.

Overraskende svar
Vi sitter ved spisebordet i familien Thoresens hjem på Hamar. Jeg har bedt om å få dette intervjuet for å snakke med Patrick Thoresen om hans neste plan. Han fyller snart 35 år, har kommet tilbake til Storhamar for å bli, og jeg vet at han har begynt å tenke på framtiden. Thoresen har en plan.

Det skal vi snart komme til. Det passer imidlertid best å starte med fortiden. Når Thoresen får spørsmål om hva som kommer til å være det kuleste han sitter igjen med fra karrieren, er det – noe overraskende – ikke triumfene i KHL-sluttspillet Gagarin Cup som er svaret.

– Det er kanskje menneskene man har møtt, lagene man har spilt i. Du har møtt ekstremt mange rare mennesker og snille mennesker og du har lært om forskjellige kulturer. Det er lett å si at det som var gøyest, var å vinne, men når man reflekterer over alle stedene man har bodd og alle menneskene man har møtt, har det vært lærerikt, sier Patrick Thoresen til Nitten.no.

– Jeg har vært så heldig å få spille på så mange fine steder også: Stockholm, St. Petersburg, Philadelphia, Edmonton – som var et eget kapittel, med 2,5 millioner innbyggere som alle lever for hockey, Lugano og Zürich, legger han til.

Og det er et godt poeng. Disse byene er så flotte at man kan spørre seg om Thoresen har valgt dem på grunn av arkitektur eller historie og ikke på grunn av hockeylagene. Men det hjelper jo ikke å spørre meg selv, så jeg spør Thoresen.

– Jeg har gått etter steder jeg kan vinne hele tiden, men du velger jo selvfølgelig St. Petersburg framfor Sibir og Zürich i stedet for Bern. Så lenge begge lag kan vinne, vil jeg til Zürich. Alt har ikke vært tilfeldig, men jeg har vært såpass heldig å kunne velge fra øverste hylle.

Patrick og Petter Thoresen i Frankrike under VM i 2017. Sammen med Steffen Thoresen har disse karene preget norsk hockey i en årrekke. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Thoresen forteller at han skulle ønske at han tok notiser eller skrev dagbok underveis, spesielt fra tiden i Russland og da han spilte sammen med Alexander Radulov, som i dag er en av stjernene i Dallas.

– Han er det merkeligste og snilleste mennesket jeg noen gang har møtt, med masse bokstaver etter navnet sitt. Det er ikke bare ADHD der. Han er en ordentlig fin gutt, men jeg skulle gjerne ha notert ned alle historiene om ham for å kunne dra dem fram om 15 år. Det hadde vært morsomt.

– Når det går bra for ham, er han veldig «Nå gjør jeg hva jeg vil». Det kunne jeg egentlig ha hatt som motto selv. Jeg husker første gang jeg reiste ut, til juniorligaen i Canada da jeg var 17 år. Da spurte jeg agenten om hvordan det ene eller det andre fungerte, og han svarte «Patrick, du kan gjøre hva faen du vil, så lenge du er best på banen!». Etter hvert skjønte jeg at dette egentlig gjelder alt mulig rart. Du kan ikke bryte loven, men du kan komme for sent på trening. Det er dessverre litt sånn at «Det kan du gjøre, men det kan ikke han».

– Hvor mye utnyttet du det?

– Nei, det var ikke mye. Jeg kom vel for sent på noen treninger, som alle andre.

Angrer ikke på NHL-avslagene
– Hvem er den beste spilleren du har spilt med?

– Jeg har spilt med mange gode, men i fjor fikk jeg oppleve å spille sammen med en 39-åring. Pavel Datsjuk. Han er 39 år gammel og kan knapt gå når han er utenfor isen, for han har vondt både her og der. Så kommer han ut på isen og ser ut som en seigmann. Han driller folk, setter folk på ræva, vinner dropper og er ekstremt smart. «Åssen var han da han var 28 år, da?», husker jeg at jeg tenkte. «Da var han best i NHL, da». Det skjønner jeg jo, for da gikk det sikkert enda fortere. Han var en nytelse å se på, sier Thoresen til Nitten.no.

Han trekker fram nevnte Radulov og Ilja Kovaltsjuk også, samt Jeff Carter og Mike Richards, som han spilte sammen med i Philadelphia Flyers.

– Jeg har vært heldig som har fått spille med mange gode spillere.

– Føler du at du har fått ut maks av potensialet ditt? Angrer du på noe?

– Nei, jeg angrer egentlig ikke på noe. Jeg har jo hatt noen år der jeg kunne ha dratt tilbake til USA, men da følte jeg meg etablert i Russland og hadde en posisjon der. Da var jeg også eldre, rundt 28-29 år, og hadde begynt å tenke på framtiden min.

– Det var vel smartest å bli? Sånn for resten av livets del?

– Ja, det var litt sånn jeg tenkte. «Skal jeg dra bort til NHL og starte på nytt? Selv om man lykkes, tar det noen år før man får ordentlig betalt for det. Eller skal jeg være her, hvor jeg får betalt med en gang?». Jeg synes det var greit å være i Russland.

– Og til slutt fikk jeg oppleve å vinne i St. Petersburg. Det var ekstremt mektig. De hadde jo ikke vunnet noe før.

SKA St. Petersburg vant Gagarin Cup I 2015. Thoresen gjorde 17 poeng på 22 sluttspillkamper. Han scoret det avgjørende målet i to av matchene, det ene i sudden death. Sammen med Artemi Panarin, Vadim Sjipatsjov, Jevgenij Dadonov og Ilja Kovaltsjuk, er Thoresen nå for alltid skrevet inn i klubbens historiebøker som en av dens største helter.

– Jeg ser hva det har gjort med mitt navn i St. Petersburg i ettertid, etter noen av de målene jeg scoret, som var så viktige. Det er litt sånn «halleluja». Man føler seg større som idrettsutøver i St. Petersburg og Russland enn i Norge, så jeg angrer ikke på at jeg ble værende i KHL.

– Der borte kommer jeg sikkert til å bli invitert på tiårsjubileum og sånne ting i framtiden, og bli ordentlig verdsatt der. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg ikke fått oppleve det. Men man kan jo dessuten ikke gå rundt og spekulere for mye. Da blir man gæren.

Thoresen poengterer at han også har hatt mange fine opplevelser med det norske landslaget, som han trolig ville ha gått glipp av dersom han hadde reist tilbake til NHL.

Under OL i Vancouver var Norges førsterekke, med Tore Vikingstad, Patrick Thoresen og Mats Zuccarello, en av de beste rekkene i hele mesterskapet. Foto: Reuters / NTB scanpix

Vurderer rolle som sportssjef
La oss hoppe tilbake til nåtid. Til planen. Målbevisste Patrick Thoresen har selvfølgelig fortsatt en plan. Vi kan la Fredrik Söderström forklare den først:

– Jeg hadde en lang, bra samtale med Patrick i vår, før vi begynte å forhandle med ham. Han skjønner at han har noen få år igjen som spiller. En vakker dag er det slutt og hva skal han gjøre da? Jeg vil påstå at det ikke finnes noen i denne regionen som er bedre kvalifisert til å være i en ledende posisjon i Storhamar, sier Storhamars trener til Nitten.no.

Thoresen har fortalt Storhamar at han er interessert i å lære mer om hva det innebærer å være sportssjef i en klubb. Söderström er kjempepositiv til dette.

– Å få inn hans erfaring i yngres avdeling og i en sportssjefrolle i framtiden, vil være interessant. Det finnes ingen avtale om at han skal bli sportssjef, men jeg synes det er modent av ham å tenke at selv om fokuset nå er hockey, har han tid til overs – nå som barna går i skolen – til å sette seg inn i klubbens systemer og hvordan vi jobber på ungdomssiden. Dette er en bra investering for oss som klubb, mener Fredrik Söderström

Den svenske Storhamar-treneren understreker at Thoresen fortsatt er en hockeyspiller.

– Patrick er også veldig nøye med å påpeke at han ikke har kommet hjem for å få en jobb, han har kommet hjem for å spille hockey, men han har vett nok til å skjønne at livet består av mer enn å spille hockey.

Thoresen understreker dette også overfor Nitten.no.

– Jeg er jo først og fremst hockeyspiller de neste to årene. Samtidig har jeg gitt uttrykk for, til både sportssjefen og til Fredrik, at jeg gjerne vil se og lære litt, bekrefter Thoresen.

Han har ingen ambisjoner om å påvirke hvilke spillere Storhamar henter inn eller skifter ut.

– Jeg vil bare gjerne få litt oversikt, med tanke på om dette er noe jeg kan tenke meg å jobbe med i framtiden, om det er noe for meg å sitte i en større rolle i en hockeyklubb den dagen jeg er ferdig som spiller. Helst i Storhamar, selvfølgelig.

– I tillegg involverer jeg meg nå mer i ett av de yngre lagene, i laget til sønnen min, Fabian (12). Jeg prøver å være så involvert som mulig. Det er ikke bare å dukke opp på treninger, du skal bidra til avgjørelser i en trenergruppe. Der kan det skje mye, med foreldre involvert. Den delen har jeg engasjert meg mye mer i nå enn i fjor, da jeg visste at det lå litt i kortene at jeg skulle dra ut igjen. Nå er jeg ferdig med det, så da går jeg all-in i dette også. Da får jeg litt av begge deler: Litt av det å jobbe med barn og litt av det å se om det å jobbe med seniorer og se det store bildet, som man gjør i en sportssjefrolle, kan passe for meg.

Savner unge hamarspillere
Den tunge erfaringen til Patrick Thoresen, hans målbevissthet og harde arbeid over flere tiår, gjør det lett å forstå hvorfor Storhamar-trener Fredrik Söderström blir entusiastisk av tanken på Patrick Thoresen som en framtidig sportssjef.

34-åringen har spilt for juniorlag i hockeygale Canada, han har spilt i to forskjellige NHL-organisasjoner, vært i to forskjellige KHL-lag, samt i svenske Djurgården og flere sveitsiske lag. I tillegg har han spilt 89 landskamper, blant annet i VM og OL.

Familien er hovedårsaken til at Patrick Thoresen nå er hjemme i Norge for å bli. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no

– Jeg har gått noen runder med meg selv. Jeg må ha en plan hvis jeg gir meg om to år, når kontrakten går ut, selv om jeg kanskje spiller videre. Jeg vil teste litt nå og slippe å stå der om 2-3 år og ikke vite hva som skjer. Nå har jeg satt meg i en posisjon der jeg kanskje slipper å jobbe 8-16 resten av livet, men jeg vil fortsatt gjøre noe jeg elsker. Da må man finne seg noe man er glad i. Det er vel egentlig det jeg prøver på nå. Planen er å finne ut av det før jeg legger opp, sier Thoresen til Nitten.no.

– Du har en far som har vært igjennom overgangen fra toppspiller til å bli topptrener. Har du snakket mye med ham om dette?

– Nei, egentlig ikke så mye. Per dags dato kunne jeg ikke tenke meg å bli trener. Jeg vet hvor mye tid det tar. Samtidig tror jeg at det kan være smart å få inn lokale, gode trenere, som har vokst opp i nærmiljøet, som kanskje ikke bare er fokusert på å vinne der og da, men ser litt lenger og tenker på hva man gjør med de yngre spillerne. «Er det noen yngre som kommer opp? Som kan være sterke nok til å si at vi bør holde igjen på antall utlendinger for å få plass til unge, lokale spillere?».

Thoresen understreker at han snakker hypotetisk, og poengterer at han ikke uttaler seg om valg som ledelsen i Storhamar har gjort. Uten unge spillere som er modne nok til å spille for A-laget, er det vanskelig å sette dem inn der.

– Per dags dato finnes det kanskje ikke en 16-17-åring som er moden nok til å ta den plassen. Det skal ikke jeg uttale meg om, for jeg har ikke fulgt med på yngre avdelinger.

Dilemma for trenere
Utvikling av unge spillere er vanskelig, spesielt idet disse spillerne befinner seg i vannskorpa mellom A- og U-laget. Når en trener kjemper for å vinne hver kamp, for å trygge sin egen jobb, er det vanskelig å sette inn en ung, offensiv spiller i første- eller andrerekka hvis man har erfarne spillere som per dags dato er bedre. Da kan den unge, offensive spilleren fort havne i fjerderekka eller på tribunen. Samtidig vil det være langt bedre for den unge spillerens utvikling å få noen matcher i første- eller andrerekka.

Mens klubben på sikt kan være tjent med å ta dette hensynet, kan treneren på sikt ende opp med å miste jobben – for å sette problemstillingen helt på spissen.

– Ja, det er en vanskelig kabal som skal gå opp. I vårt lag har vi mange eldre spillere og kanskje den beste, norske stammen i Get-ligaen akkurat nå. De fleste av dem er godt oppe i 30-årene. Om to år er den stammen kanskje borte. Vi trenger disse veteranene for å lære de unge spillerne at «sånn er det her, sånn gjør vi det her». «Hvis du ikke vil gjøre det sånn, kan du ikke være med oss». Dette er ofte en vanskelig balansegang. Trenere som kommer utenfra, CV-en deres er viktig for dem.

– Det må være unggutter som er modne nok også. Det er ikke mange klubber som sitter med gode, modne 18-åringer som er klare for å spille i en første- eller andrerekke. De er ikke gode nok, helt enkelt. Og da er jo avgjørelsen lett, sier Patrick Thoresen.

Sel var han 15 år da han debuterte i den norske toppserien. Han scoret sitt første mål for Storhamars A-lag da han bare var 15 år og 11 måneder gammel. Dette fikk stor oppmerksomhet i norsk hockey og spesielt her på Hamar – for det var pappa Petter Thoresen som ga ham plassen på laget.

– Jeg gikk forbi ganske mange kull. Det var ikke akkurat populært, det, når det var faren din som tok deg opp, erindrer Patrick Thoresen.

– Du forsvarte jo plassen og scoret med én gang?

– Ja, men av og til holder ikke det, svarer Thoresen, og trekker fram minnet om fedre som mente at også deres sønner hadde scoret mål hvis de bare hadde fått samme sjanse.

Han påpeker at Jonas Holøs fikk en tilsvarende sjanse i Sparta, av Sjur Robert Nilsen. Holøs debuterte som 16-åring og spilte fast i toppserien som 17-åring.

– Han har jo blitt en av de beste backene i norsk historie og hatt en fenomenal karriere. Så du har flere eksempler. Fatteren tok jo også opp Johannes Johannessen som 17-åring i Stavanger Oilers.

Mer profesjonelt nå
Patrick Thoresen går inn på kjøkkenet for å sjekke gryta. Han forteller at han er veldig glad i å lage mat til familien og derfor bruker mye tid nettopp på kjøkkenet. Når han kommer tilbake, har han med to kopper kaffe. Vi skifter tema.

Kjøkkensjef og kaptein. Foto: Roy Kvatningen / Nitten.no

Storhamars kaptein forteller at det er hensynet til familien som ble avgjørende for at han er tilbake i Norge for godt. Kona Monica har startet Daily Living, et treningskonsept hvor kundene slipper å besøke et treningssenter og får personlig veiledning av henne, én-til-én. Dermed er det behov for at Patrick er mer til stede for barna, Fabian og Mathilde.

Derfor spiller han i Get-ligaen kommende sesong, selv om han kunne ha blitt værende i KHL eller spilt i andre store ligaer, og tjent mer penger på det.

– Hvor står norsk hockey i dag kontra da du dro ut?

– Jeg kan egentlig bare sammenligne Storhamar med Storhamar. Det er nesten natt og dag. De har proffe mennesker som jobber rundt laget, sier Patrick Thoresen, og trekker fram folk som Jostein Smeby og Johnny Smeby, som legger tingene til rette for spillergruppen, laglederne og klubbens øvrige ledelse.

– De legger tingene veldig til rette for at vi skal kunne lykkes. Det er bedre nå enn det var før. Spillermessig vil jeg kanskje si at Storhamar har tatt ett steg tilbake når det gjelder rekruttering. Jeg savner at det kommer opp lokale unggutter, som kan være toneangivende. Du kan ikke regne med at det skal skje hvert år, men det bør skje litt oftere. Spillere som kan være i klubben i tre-fire år før de tar skrittet over til større ligaer.

– Hvordan føles det å komme hjem nå som du vet at du blir værende hele sesongen?

– Det føles egentlig ikke så annerledes akkurat nå. I fjor visste jeg at hvis jeg skulle dra, var det ikke før uti desember. Jeg kommer sikkert til å kjenne på det etter hvert, at jeg savner litt av spenningen av å spille i et topplag i en topp, internasjonal liga. Samtidig er jeg topp motivert for å gjøre en god sesong i Storhamar. Jeg trener ikke noe mindre eller annerledes nå enn jeg gjorde i fjor. Det er ingen forskjell på forberedelsene. Jeg har såpass stolthet at jeg har lyst til å være best mulig.

– Legger Storhamars suksess i fjor mer press på deg nå?

– Nei, egentlig ikke. Det viktigste er å være nøktern. Hvis noen av gutta som vant i fjor, fortsatt er i gullrus, er en av oppgavene mine å få dem ned på jorda igjen. Det er ny sesong og da må det mobiliseres. Det er ikke så mange her som hadde vunnet så mye før de vant i fjor, så jeg tror at vi må mobilisere for å starte med blanke ark. Jeg føler ikke press for noe annet enn å være så god som mulig. Det er ikke jeg alene som skal vinne noe, sier Thoresen til Nitten.no.

– Hva betyr det for deg å komme hjem mens du er god?

– Jeg tror at det er viktig for meg personlig, for jeg har alltid vært toneangivende, bortsett fra de to årene i USA, hvor jeg var en penalty killer og for det meste en fjerderekkespiller. Ellers har jeg alltid vært en offensiv spiller og hatt store, produserende roller i lagene mine. For meg er det viktig å være blant de beste. Jeg vet at mye hviler på mine skuldre. Jeg har ingen naturlig god skøytegang, jeg går ikke så lett på skøyter, så jeg må kjempe for stegene mine. Det måtte jeg da jeg var 23 og det må jeg nå som jeg nærmer meg 35 år også. Jeg er helt avhengig av å være godt trent. Er jeg det, vet jeg at jeg kommer til å være god, sier Patrick Thoresen.

Og når han har satt seg dette som mål, kan du regne med at han når det.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

2 Replies to “Patrick Thoresen har en plan”

  1. Veldig bra artikkel, Roy! Interessant type! Savner spørsmål om min kjepphest: han spiller for landslaget de åra han har igjen (om han ikke er skada)?

Leave a Reply