Slik er livet som NHL-speider

NEW YORK (Nitten.no): 206 utvisningsminutter på 42 matcher for Daytona Beach Breakers i 1995-96. 164 utvisningsminutter sesongen før. Det er lite ved mannen på den andre siden av bordet som tyder på at denne statistikken fra Southern Hockey League tilhører ham.

Danny O’Brien er ingen skummel hardhaus, han er en observatør og en lytter. Han samler informasjon. Og han er en av de mest imøtekommende menneskene jeg har møtt i løpet av mine tre sesonger som journalist i Madison Square Garden. Mens jeg har vært der for å skrive om Mats Zuccarello, har Danny O’Brien vært der for å kartlegge alle spillerne. Han jobber som proffspeider for Dallas Stars og har ansvaret for å holde oversikt over sju av lagene i NHL.

Interessen for Zuccarello har vi likevel hatt felles. Nordmannen er nemlig en av hans desiderte favorittspillere i NHL. Du skal få lese mer om det senere i denne artikkelen.

– Jeg følger NHL hele uka og AHL i helgene. Jeg ser minst seks kamper live per uke, og ser alle kampene som mine lag spiller, minimum som et utvidet sammendrag, forteller O’Brien til Nitten.no.

Det blir mye reising, men færre enn for mange andre speidere. O’Briens lag er geografisk tett samlet, vel å merke i amerikansk målestokk, i den nordøstre delen av landet, men det blir likevel 10-20 timer i bil hver uke.

– Hva ser du etter i en spiller?

– Jeg forsøker å finne en slags identitet hos spilleren. Hva er det han gjør bra? I enkelte kamper kan han gjøre bestemte ting jeg liker og i andre kamper ikke. Det henger ikke alltid sammen med poengproduksjon, men det henger sammen med de positive og negative detaljene i spillet. Hvordan han samhandler med medspillerne og rekkekameratene, hvilke beslutninger han tar. Det er veldig viktig for meg om en spiller sløser bort pucken eller sender den til gode områder på isen eller tar de rette skuddene.

Svaret virker kanskje vagt, men ishockey er en komplisert sport og å svare detaljert på et så åpent spørsmål, ville ha tatt all den tiden vi har satt av mens vi spiser lunsj i East Village i New York, der O’Brien bor.

Mens «O’B» var en røff, hardtarbeidende senter som kan minne om typer som Steve Larmer eller Derek Dorsett, var det slett ikke i planene hans å bli speider i NHL.

– Nei, jeg visste ikke engang at det fantes proffspeidere. Jeg visste bare at det fantes juniorspeidere. Jeg ble hockeytrener for barn etter karrieren. Da noen tilbød meg mer penger for å trene et hockeylag enn jeg tjente som spiller, tok jeg jobben.

Livets vendinger er ofte et resultat av tilfeldigheter. Store tilfeldigheter, små tilfeldigheter – og kontaktene de fører til. Jobben med å trene barn, skulle vise seg å bli veien til NHL for Danny O’Brien.

«Den gutten kommer til å bli god», fastslo han da en guttunge med navnet Bobby Sanguinetti dukket opp i spillergruppen han trente. Dette var på U10-nivå.

– Innen han kom til U14-nivå, ringte jeg folk jeg hadde spilt med og anbefalte dem å ta en sjanse på ham. «Han kommer til å bli en god spiller», lovet jeg.

Bobby Sanguinetti ble en juniorstjerne i Ontario Hockey League (OHL), der han gjorde 29 mål og 70 poeng på 61 kamper i sin siste sesong – fra backposisjon! Da var han allerede draftet av New York Rangers, som nummer 21 i første runde. Fire år senere gjorde han 50 poeng på 60 kamper i American Hockey League (AHL). Sanguinetti klarte ikke å slå igjennom i NHL, der han ble avspist med 45 kamper, men suksessen hans viste likevel at O’Brien hadde et øye for talenter.

– Senere kom jeg over spillere som David Kolomatis, som ble draftet av Los Angeles Kings (5. runde i 2009, red.anm.) og John Carlson (Washington Capitals stjerneback, red.anm.), som spilte for meg i et tiår. Hans far Dick var min assistenttrener i mange år. Så speidingen kom egentlig som et resultat av at jeg var trener og utviklet spillere.

O’Brien begynte å utveksle informasjon med Mike Kelly, som jobbet for nåværende San Jose Sharks-trener Pete DeBoer i Plymouth Whalers i OHL. Det endte med at de ansatte Danny O’Brien i 1998. Ti år senere gikk DeBoer inn på eiersiden i Oshawa Generals, sammen med den tidligere New York Rangers-stjernen Adam Graves. Både Kelly og O’Brien ble med på ferden. Sammen vant de Memorial Cup i 2015 – det største et kanadisk juniorlag kan vinne.

– Jeg jobbet i Ontario Hockey League i tolv år og speidet for det meste etter spillere i dette området. Det var sånn det startet. Mer flaks enn noe annet, egentlig. Jeg var mer interessert i å utvikle spillere enn å fortelle folk om dem, før jeg oppdaget hva speiding faktisk er, sier O’Brien til Nitten.no.

Taverna Di Bacco er stille i dag. Det sitter kanskje en ti gjester her. Vi har fått lov til å sitte helt innerst, i en egen avdeling. Sansene mine gir lasagnen merkelappen «vidunderlig», og det ser ut til at speideren til Dallas Stars også er fornøyd med sin spagetti med kjøttboller. Mens jeg spaserte over Williamsburg Bridge på vei hit, fikk jeg innspill til spørsmål fra de herlige hockeyvennene på Twitter, og jeg stiller O’Brien et av dem idet han gjør seg ferdig med maten.

– Er det noe en spiller kan gjøre som fører til at han blir strøket i blokka di?

– Å stadig vekk ta dumme utvisninger. Å ta mange dårlige beslutninger. Slike ting, svarer mannen som dro i land 206 utvisningsminutter under sin siste fulle sesong som spiller. Det var i 1996. Sporten ser annerledes ut i dag, 22 år senere. Nå måles og analyseres svært mye av aktiviteten på isen – og det er gjengs oppfatning at en spiller gjør mer nytte for seg på isen enn i utvisningsbåsen.

Samtalen glir over i temaet «avansert statistikk». Et yndet tema blant fansen, som ofte liker å føle seg smartere enn ledelsen i favorittlagene sine – en naturlig konsekvens av at 30 av 31 lag ikke vinner Stanley Cup og, i ærlighetens navn, også en naturlig konsekvens av at en del hockeyledere er blitt forbigått av yngre krefter her i internettets tidsalder.

Danny O’Brien tar mange notater underveis i kampene, det har jeg sett med egne øyne i Madison Square Garden og i Barclays Center. Han forteller at han ofte sjekker opp avansert statistikk etter kampene, men at han som regel har en god oversikt over hva tallene vil si før han slår de opp.

En av grunnene til at han har god oversikt over slikt, er at hans sjef i Dallas Stars – general manager Jim Nill – tidligere ga ham en heftig datainnsamlingsoppgave gjennom en hel sesong.

– Jim kom til meg et år og sa «Jeg vil at du skal gjøre et prosjekt for meg denne sesongen. Hver kamp du er på i år, vil jeg at du skal lage en oversikt over målsjansene for og imot. For hver målsjanse, vil jeg at du går tilbake tre feil hos det forsvarende lag og tre gode spill på offensiv side og noterer dem ned».

O’Brien noterte ned tidspunktet for målsjansene mens kampene pågikk og etter beste evne hvilke spillere som hadde de tre siste positive og negative involveringene. Etterpå gjennomgikk han matchene på PC-skjermen, spolte fram til målsjansene og dobbeltsjekket notatene sine.

Han gir et eksempel:

– Det kan starte med en tapt dropp, som ikke var senterens feil. Pucken endte 50/50 mellom vingene. Nummer åtte mistet pucken, som ble sendt videre fra motstanderen til hans ene medspiller på backen, som spilte den videre til den andre backen. En forsvarer med feil avstand. Der har du feilene. På den andre siden gjorde den ene vingen et bra spill for å vinne pucken, backen gjorde et smart spill og valgte riktig og de kom raskt i gang. Det du sitter igjen med etter kampen, er en pluss/minus basert på målsjanser for og imot.

Hensikten med dette prosjektet var å se om det kunne hjelpe Dallas Stars med å identifisere spillere som for eksempel tjener 600.000 dollar, men genererer like mange målsjanser som spillere som tjener tre millioner dollar.

– Så én dag vi var i Philadelphia, vi hadde bortematch der, og jeg møtte Jim Nill nede ved presserommet, og han hadde med seg sin betrodde iPad, som han bærer med seg overalt. «La oss ta lunsj», sa han. «Ok», sa jeg. «Jeg leste rapporten din i går,», sa Jim – han er en stille fyr – «la meg vise deg noe». Han dro fram NHLs oversikt over målsjanser og slikt. Jeg tenkte «Ok, det var hyggelig å jobbe med deg. Nå får jeg garantert sparken, for min oversikt er så langt unna at det ikke engang er morsomt». «Jeg vet ikke hva jeg skal si, Jim. Jeg var til stede på kampen. Dette er ikke engang i nærheten». «Jeg vet det», sa han, «jeg så kampen selv. Dette er NHLs data. Du har helt rett. Strålende arbeid!».

O’Brien humrer. Både over lettelsen over sjefens tilfredshet og over det faktum at dette fokuset på positive og negative involveringer i hver kamp han ser, har «ødelagt» opplevelsen av å se barna spille hockey.

– Nå er dette alt jeg ser, ler «O’B».

Dallas Stars sitter med andre ord på mer avansert statistikk enn det som er tilgjengelig for fans og journalister via nettsider som corsica.hockey og lignende.

Etter dette prosjektet kjøpte eieren til Dallas Stars opp et analyseselskap som nå gjør nøyaktig det manager Jim Nill og klubben ønsker.

– Det er ganske fantastisk, egentlig. Vi stolte ikke på at andre skulle ta seg av datainnsamlingen for oss, så nå gjør vi det selv, sier O’Brien til Nitten.no.

Idet kaffen kommer på bordet, har samtalen glidd videre. Det viser seg at restauranten vi sitter hos, kun ligger et par steinkast unna leiligheten hans, som er i øverste etasje i et av byggene her. «Det er ikke lett å ha en hockeyrink i bakgården da», bemerker jeg, men selvfølgelig har O’Brien islagt takterrassen for at barna skal kunne spille hockey om vinteren. Så hvis du en dag i framtiden skulle spasere på Manhattan og se en puck ligge på gaten, er sjansen god for at den kommer fra O’Briens i øverste etasje.

Hockeyfolk er ikke som alle andre folk, eller hva?

Danny O’Brien er altså speider for både Dallas Stars og Oshawa Generals, samt hockeyrinkbygger for barna, men det stopper ikke der. Han er også involvert som trener på en hockeyskole som holder til på Chelsea Piers ved Hudson River her på Manhattan. Hvordan han får tid til alt, er jeg usikker på om han engang vet selv.

Dallas Stars er selvsagt førsteprioriteten. I texasklubben er speiderne også involvert når det skal diskuteres trades. GM-ene har naturligvis full oversikt over stjernespillerne i NHL, men en byttehandel involverer gjerne flere deler, inkludert draftvalg og spillere som er i grenselandet mellom NHL og AHL eller ennå ikke har kommet helt til NHL. Når slike spillere skal diskuteres, er det essensielt med god input fra speiderne.

Et godt eksempel er «monstertraden» som Dallas Stars gjorde med Boston Bruins i 2013, da Dallas fikk Tyler Seguin, Rich Peverley og backen Ryan Button i bytte mot Loui Eriksson, Joe Morrow, Reilly Smith og Matt Fraser.

– Hoveddelen var selvfølgelig Seguin, som nettopp var ferdig med sin «Entry Level Contract». Boston hadde allerede Patrice Bergeron og David Krejci på senterplass, som var under kontrakt for store penger i lang tid. Seguin hadde spilt senter hele livet og likte ikke å spille høyreving.

– Boston manglet høyreving og vi manglet senter. Vi hadde Vernon Fiddler som vår eneste senter og måtte bruke Jamie Benn som senter. Loui Eriksson var 28 år, en veldig god spiller med en svært rimelig kontrakt som det var et par år igjen av.

– Så begynte diskusjonen om variablene. Vi ga dem tre talenter. Du utelater alltid dine to beste talenter fra slike diskusjoner. Du gir dem fire-fem alternativer, det er som regel det som skjer. Det er jobben min. Jeg blir normalt spurt «Hei, O’B, hvem liker du best av disse to?». «Nei, det kommer ikke til å holde. Vi må gå for den spilleren eller den spilleren. De kommer ikke til å gi oss han eller han». Dette er nok en av de viktigste delene av jobben vår.

I slike tradesamtaler trenger en general manager kanskje svar på hvorfor en antatt lovende spiller fremdeles er i AHL i stedet for NHL. Proffspeiderens jobb da er å kunne svare på det, enten det skyldes at spilleren ikke er så talentfull som man har trodd eller det skyldes at laget som eier ham allerede har fire svært gode høyrevinger og ikke får plass til ham.

Det er derfor Danny O’Brien liker å lytte. Informasjon er nøkkelen. Det gjelder å ha så mye informasjon som mulig. Jo flere speidere en klubb har, jo mer informasjon sitter klubben på.

Eksempelvis kan man få et vidt forskjellig inntrykk av en ung spiller dersom man bare ser ham i hjemmekamper eller utelukkende ser ham i bortekampene. Når man tenker på hvor store geografiske avstander det er i de største spillermarkedene, altså Canada, Russland og USA, er det fristende for en klubb eller speider å droppe den fire timer lange kjøreturen for å se en spiller på bortebane når hjemmebanen hans bare ligger en time unna.

Dette kan forklare hvorfor en spiller som Patrice Bergeron ble tatt i andre runde av draften, selv om han var så god at han spilte seg rett inn på laget til Boston Bruins som 18-åring. Han spilte for New Brunswick-laget Acadie-Bathurst i QMJHL, som ligger langt unna de andre lagene i sin divisjon.

– Jeg er fra New Brunswick, jeg vet hvor Bathurst ligger. Det er midt i ødemarka, sier O’Brien.

– Derfor er jeg opptatt av å finne ut av hva jeg gikk glipp av, de gangene jeg ikke dro på en kamp en kveld. Gikk jeg glipp av noe? Sannsynligvis ikke. Men du jobber hele tiden for å legge til mer informasjon i databasen din. Stabilitet. Hvem en spiller komplementerer. Hvem i laget vårt vil han komplementere. Det er alltid et viktig spørsmål hos oss.

Et viktig spørsmål for oss nordmenn, er selvsagt hvor god Mats Zuccarello er i nordamerikanernes øyne. Det er et tema Danny O’Brien liker å snakke om. Vi har brukt utallige periodepauser i Madison Square Garden for å snakke om Zuccarello.

– Jeg trenger ikke å betale for å se kamper, heldigvis, men om jeg hadde måttet betale, er han en av dem jeg hadde betalt for å se.

– Hva sier speiderrapporten din om Mats Zuccarello?

– Han er en fantastisk spiller. Han setter standarden for innsats, kombinert med talent, gir alt på isen og drar lagkameratene med seg. Du er aldri skuffet over innsatsen hans. Han er en høyt ettertraktet spiller, sier O’Brien til Nitten.no.

– Har du noen negative ting å bemerke?

– Egentlig ikke. Du kan ikke gi folk egenskaper som ikke er der. Du kan si om mange spillere at du ønsker at de er fem centimeter høyere, litt raskere, litt bedre skudd. Han tar ikke dumme utvisninger. Han er ansvarlig. Er han fantastisk defensivt? Nei, jeg synes ikke han er fantastisk, men til ving å være er han ikke uansvarlig. Han er en veldig, veldig god spiller. Du kan stole på ham i alle situasjoner. Det tok litt tid for ham å få trenerens tillit, men han har ikke skuffet ennå, sier O’Brien.

Danny O’Brien har ikke skuffet, han heller. Til tross for sin hektiske hverdag, har han nå tilbrakt to timer her på Taverna Di Bacco sammen med Nitten.no, like imøtekommende som alltid. Det er likevel på tide å bryte opp. Det er ikke lenge til neste hockeykamp skal spilles.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply