Sommerens mest håpløse NHL-signeringer

Nitten.no har sett nærmere på hundrevis av kontraktsigneringer og plukket ut de dummeste.

Vi har allerede kåret sommerens smarteste signeringer i NHL. Vi plukket ut åtte spillere der, fra åtte forskjellige klubber. Nå er turen kommet til de håpløse signeringene.

Denne listen kan muligens provosere enkelte lesere. Noen av navnene er opplagte, andre kan være mer overraskende. Felles for alle er at dette er en skjønnsvurdering. Dessuten vil vi ikke ha fasiten før om noen år, etter at vi har sett hvordan de utvalgte spillerne presterte i løpet av kontraktsperioden.

Det er inngått 370 kontrakter fra 1. mai til 14. juli 2018. Det skal mye til å havne på denne listen gjennom en såkalt «entry level»-kontrakt (ELC), altså den første NHL-kontrakten en spiller inngår, og av de totalt 82 ELC-kontraktene ble det heller ikke funnet noen kandidater.

Jo flere år en manager gir en spiller, jo større kan potensielt problemet med kontrakten bli. Vi har likevel funnet plass til én ettårskontrakt.

Her er vår liste over sommerens mest håpløse kontraktinngåelser:

Logan Couture (San Jose Sharks) – 8 år – 8 millioner dollar per sesong

Denne kontrakten starter først å løpe sommeren 2019, når Couture har fylt 30 år. Den gjelder dermed helt til han er 38 år. Couture er en god spiller. Utvilsomt. Han har dessuten for vane å heve seg et hakk eller to når sluttspillet starter. Dette er en spiller du elsker å ha i laget ditt. Vi ser det.

Samtidig har han aldri scoret 35 mål i NHL. Han har aldri gjort 70 poeng i NHL. En årslønn på åtte millioner dollar tilsier normalt at innehaveren har passert minst én av de to milepælene.

Dette er enda et eksempel på at en klubb gir en spiller dobbelt så mange år som det egentlig er forsvarlig å gi. Langtidskontrakter i NHL er ikke spesielt smart, som vi skrev tidligere i sommer.

 

Nick Holden (Vegas Golden Knights) – 2 år – 2,2 millioner dollar per sesong

Begrunnelse: Det er Nick Holden. Du har sett ham spille, sant?

 

Jack Johnson (Pittsburgh Penguins) – 5 år – 3,25 millioner dollar per sesong

Manager Jim Rutherford følte behov for å forsterke Penguins med en back til. Matt Hunwick, som i fjor ble gitt en uforståelig toårskontrakt verdt 2,2 millioner per sesong, fungerte ikke. Rutherford måtte derfor gi bort Conor Sheary for å bli kvitt Hunwick.

Stanley Cup-utfordrere trenger normalt én eller to billige backer i bunnparet for å få råd til nok klassespillere til å vinne verdens vakreste trofe. Washington Capitals hadde Michal Kempny (900.000) og Christian Djoos (650.000). Pittsburgh hadde selv Olli Määttä (894.167) og Brian Dumoulin (800.000) i 2016, samt Dumoulin og Justin Schultz (1,4 millioner) i 2017.

Nå tjener alle topp 6-backene til Penguins over to millioner dollar per sesong. Jack Johnson går trolig inn i tredje backpar med 3,25 millioner dollar i lønn – attpåtil over fem sesonger. Han er bedre enn Matt Hunwick, som strengt tatt har like mye i NHL å gjøre som Nick Holden, men han er ikke spesielt god i undertall, der han vil få begrenset med istid, og han er overflødig i overtall, der han også vil få begrenset med istid.

Faktisk fører signeringen av Johnson til at Oleksiak trolig flyttes fra sin naturlige side (venstre) over til høyre. Denne signeringen er så ubegripelig at det er vanskelig å finne ord.

Den kompliserer også jobben til Rutherford neste sommer, når Penguins sitter med 14 spillere under kontrakter på til sammen 65 millioner og bare har 14 millioner igjen å bruke på ny kontrakt til Jake Guentzel og Zach Aston-Reese, samt sju andre spillere, inkludert å enten forlenge med eller hente inn erstatninger for Derick Brassard, Carl Hagelin og Riley Sheahan.

Selv dersom Jack Johnson spiller bra for Pittsburgh, er dette en håpløs signering, ettersom Penguins allerede var godt forspent med Brian Dumoulin, Olli Määttä og Jamie Oleksiak på venstrebacken og klubben likevel binder opp 3,25 millioner dollar i fem år.

Ingen av de andre kontraktene på vår liste er i samme univers som denne når det gjelder håpløshet.

 

Evander Kane (San Jose Sharks) – 7 år – 7 millioner dollar per sesong

Det er bare 28 forwards i NHL som tjener sju millioner dollar eller mer per sesong. Evander Kane er inkludert der. Sammen med superstjerner som Connor McDavid, Alex Ovetsjkin, Sidney Crosby, Anze Kopitar, John Tavares, Jamie Benn, Steven Stamkos, Vladimir Tarasenko og Patrick Kane. Selv den antatt dårligste spilleren blant denne gjengen – Bobby Ryan – har gjort over 70 poeng i løpet av en NHL-sesong.

Kane er en god spiller, på sitt beste. Han er god for 20-30 mål per sesong, men har aldri scoret mer enn 30. Han har heller aldri gjort mer enn 57 poeng på én sesong. Hvordan dette kvalifiserer ham til en årslønn på sju millioner dollar, er et fair spørsmål. Hvordan dette kvalifiserer ham til sju millioner dollar per sesong i sju år, med en «No trade»-klausul som gir ham mulighet til å nekte trade til 27 av de 30 øvrige NHL-lagene, er et enkelt spørsmål. Det kvalifiserer ham ikke til en slik kontrakt.

Dette er overbetaling. Det er litt formildende for Sharks-manager Doug Wilson at Kane bare er 26 år, men på den annen side blir denne signeringen enda mer kritikkverdig av at Kane ikke alltid virker å være skikkelig fokusert på å være den beste hockeyspilleren han kan være.

Wilson kommer til å slite kraftig med å bli kvitt denne kontrakten hvis Kane ikke slår til.

 

Leo Komarov (New York Islanders) – 4 år – 3 millioner dollar per sesong

Det vi lurer mest på med denne signeringen, er om vedkommende i New York Islanders’ medieteam som la ut Leo Komarov-posten på deres Instagram-konto klarte å gjøre det uten å le eller være flau. Komarov gjorde bare 19 poeng på 74 kamper forrige sesong. Det var ett av elementene som Islanders fremhevet i posten. 19 poeng på 74 kamper.

Den innsatsen var nok til at Lou Lamoriello, som kom til Islanders fra Toronto Maple Leafs, gir den tidligere Maple Leafs-vingen tre millioner dollar i årslønn over fire sesonger. 31-åringen scoret sju mål forrige sesong. En sånn spiller skal koste én million, ikke tre.

Lamoriellos plan for Islanders er i det hele tatt vanskelig å identifisere. Signeringene av Valtteri Filppula, Ross Johnston og Jan Kovar fremstår også som merkelige. Det er mulig at planen er å havne så langt ned på tabellen som mulig, for å få et høyt draftvalg neste år, mens årets draftkull får enda litt tid til å modnes, men selv ikke en sånn plan passer Komarovs fireårskontrakt inn i.

 

Ryan McDonagh (Tampa Bay Lightning) – 7 år – 6,75 millioner dollar per sesong

Dette er nok en ganske god kontrakt i et år eller to, kanskje tre. Så kommer denne til å gjøre vondt for Tampa Bay Lightning. McDonagh har ett år igjen av sin forrige kontrakt, så denne begynner å løpe 1. juli 2019, når den tidligere Rangers-kapteinen har fylt 30 år. Den varer altså til han fyller 37 år.

McDonagh er en meget god back. Det har han vært i årevis. Takket være sine evner på isen, og gode lagkamerater i tillegg, har han spilt fryktelig mange knallharde sluttspillkamper. I perioden fra McDonagh etablerte seg som fast i NHL i 2011 og fram til i dag, er det bare Carl Hagelin som har spilt flere sluttspillkamper i NHL. Hagelin har spilt 121. McDonagh har spilt 108.

Dette betyr at Ryan McDonaghs kropp har «kjørt mange mil». Han har spilt 2850 minutter bare i sluttspill. Totalt har han tilbakelagt 643 matcher hittil i NHL-karrieren.

Vi mener altså at dette er en dårlig kontrakt for Tampa Bay Lightning fordi McDonagh neppe orker å spille på samme høye nivå i åtte sesonger til. Og når kvaliteten på spillet hans går nedenom, blir det svært vanskelig å kvitte seg med denne kontrakten, ikke minst fordi han har forhandlet seg til en «No Trade»-klausul, slik at han må godkjenne en trade før den kan gjennomføres.

Samtidig vet vi jo at dersom Tampa Bay Lightning vinner Stanley Cup en av de neste sesongene, vil det være verdt det for både klubben og fansen.

 

Cody McLeod (New York Rangers) – 1 år – 750.000 dollar

En ubetydelig ettårskontrakt skal normalt ikke ha noe på en slik liste å gjøre, men hva i sterkeste dundersalt driver Rangers-manager Jeff Gorton med her? Cody McLeod har aldri gjort mer enn 20 poeng i NHL og har bare én gang scoret tosifret antall mål.

Han er ikke god nok for NHL. Det er godt mulig han ikke henger med i AHL, heller.

Så hva er planen her? Skal denne 34-åringen få spilletid på bekostning av en yngre forward som allerede er bedre? Det er nok ikke en eneste forward under kontrakt med Rangers som er dårligere enn McLeod.

Denne signeringen utgjør ikke bare en risiko for at en spiller med potensial benkes, men hver gang McLeod får spille, blir det vanskeligere for de unge spillerne som er på isen samtidig å få i gang et eget spill. Så det vil skade deres utvikling også.

Mange New York Rangers-fans ser på gjenoppbyggingen av Toronto Maple Leafs og tror at Rangers kan kopiere deres plan og bli en tittelutfordrer i løpet av 2-3 år. Når klubbledelsen tror at vi er i 1978 og trenger «politimenn» som Cody McLeod i stallen, er vi redd at gjenoppbyggingen av Rangers kommer til å ta fryktelig lang tid.

 

Antoine Roussel (Vancouver Canucks) – 4 år – 3 millioner dollar per sesong

På sine 413 matcher i NHL har Antoine Roussel pådratt seg en tominutters utvisning 168 ganger. Totalt sitter han med 806 utvisningsminutter – mest i hele NHL siden 2012.

Dette er tall som egner seg godt dersom han spiller for fantasilaget ditt i en nordamerikansk internettliga, men som egner seg dårlig dersom du leder et NHL-lag som forsøker å vinne kamper.

I virkeligheten viser det seg nemlig at det er ugunstig å spille med én mann mindre på isen enn motstanderlaget.

Når han holder seg på isen, er Roussel en passe nyttig spiller som kan bidra med en scoring eller assist i ny og ne. Franskmannen er ingen dårlig ishockeyspiller, men han forsvarer ikke så lang kontrakt til en slik lønn.

Noen vil kanskje lure på hvorfor Roussel er på denne listen og ikke Ryan Reaves, som til tross for at han er en dårligere ishockeyspiller har fått en årslønn på 2,75 millioner dollar per sesong i to år. Den kontrakten er faktisk bedre enn den ser ut til. Reaves var visstnok ute etter en treårskontrakt verdt rundt 5,5 millioner dollar, men på grunn av andre kontrakter i stallen ønsket ikke Vegas å gi mer enn to år.

Løsningen ble å gi Reaves 5,5 millioner dollar over to år i stedet. Dermed har manager George McPhee større handlefrihet når han virkelig trenger det i 2020 enn han ellers ville ha hatt.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply