Uten Mike Green hadde vi kanskje ikke anerkjent Erik Karlsson

Erik Karlsson. Foto: AP Photo/Jeff Roberson

Den personen som er først ute med å si eller gjøre noe, får ofte kjeft. Vi misliker som regel det vi ikke forstår.

Erik Karlsson er i dag allment anerkjent som en av vår tids beste backer. 28-åringen fra Sverige har produsert 129 mål og 563 poeng på 680 kamper i NHL. Dette er mektige tall. Han har seks sesonger bak seg med over 60 poeng. Dette er også mektige tall.

Erik Karlsson er åpenbart meget god offensivt. En av de aller beste offensive backene i lønnstakæraen. Han er imidlertid ikke like god defensivt. Man kan faktisk argumentere med at han er direkte dårlig i egen sone, både i posisjonering og i evnen til å markere ut motspillere.

Klippet under hentet jeg ved å finne en tilfeldig kamp hvor Karlsson hadde minus og se hvordan scoringen kom (Ja, Karlsson er såpass svak defensivt at jeg tror jeg kan finne klipp som dette bortimot i blinde).

Erik Karlsson er nummer 65 i rødt. Først lar han seg lure enkelt i én mot én, deretter er han veik foran eget mål. Bilder fra YouTube.

Hans 2,72 innslupne mål per 60 minutter i «even strength» fra 20010/2011 og fram til i dag, er faktisk sjuende dårligst i NHL (Merk at dette er per 60 minutter, så det er irrelevant at Karlsson spiller mye).

Karlsson er -14 i mål scoret med ham på isen i denne perioden. Han er langt bedre enn den verste i NHL – Rasmus Ristolainen står med -114, men han er også langt unna de beste: Ryan McDonagh er +126, Zdeno Chara +119, Alex Pietrangelo +108, Matt Niskanen +105 og Victor Hedman +95.

Skadeforfulgt
Likevel anerkjennes Erik Karlsson som en av de aller beste. Han har vunnet Norris Trophy to ganger og blitt valgt inn på First All Star team etter sesongslutt hele fire ganger.

Den analytisk dyktige journalisten Andrew Birkshire i Sportsnet argumenterer for at Karlsson fremdeles er en av ligaens beste backer, selv om han plages av skade og har vært plaget av det i lang tid. Det bør påpekes at den artikkelen ble skrevet før kamp fem mellom San Jose Sharks og St. Louis Blues i avdelingsfinalen i vest, der Karlsson åpenbart spilte med smerter og ikke hadde en særlig god dag på jobben.

Karlsson røk akillesen 70 prosent av i februar 2013. Han ødela ankelen i 2017 og måtte fjerne deler av benet i ankelen etter å ha ledet Ottawa Senators til kamp sju i semifinalen av sluttspillet. Og han har slitt med lysken i store deler av denne sesongen, noe som var åpenbart i søndagens match.

Den Erik Karlsson vi ser nå, er ikke den vi så for noen år siden. Han er fremdeles god offensivt, men ikke like god som han var da kroppen var frisk og han kunne bevege seg uten smerter.

Å sammenligne dagens sterkt skadeplagede utgaven av Erik Karlsson med den friske utgaven, er direkte urettferdig. Nå som vi har sett litt på svakhetene hans, fortjener han også at vi ser på styrkene hans.

Hvilket bringer oss over til Mike Green.

«Den originale Erik Karlsson», som han kanskje bør kalles.

Mike Green dominerte fullstendig
Green var helt fenomenalt god offensivt etter at han slo igjennom i Washington Capitals i 2007/08-sesongen. Han var et offensivt fyrverkeri, med klare svakheter defensivt.

Men det var én stor forskjell: Mens Erik Karlsson ble hyllet, ble Mike Green kritisert. Jeg tror jeg vet hvorfor, men la oss vente litt med det.

Først noen tall:

Mike Green hadde en corsiprosent på 56,58 over 224 kamper fra 2007/08 til 2009/2010. Han gjorde 23 mål og 86 poeng i spill fem mot fem. Washington Capitals scoret 206 mål og slapp inn 142 i fem mot fem med Green på isen i denne perioden. Det er en målprosent på 59,2.

Blant backer som spilte minst 1000 minutter i fem mot fem i løpet av disse tre sesongene, var Mike Green nummer seks i corsiprosent, nummer én i mål, nummer to i assists og nummer én i poeng per 60 minutter med 1,36.

I power-play (blant backer med minst 200 minutter) var han nummer én i scoringer med 36, nummer fem i assists, nummer én i poeng og nummer seks i poeng per 60 minutter.

Green var så målfarlig i denne perioden at han fikk kallenavnet «Game Over Green», for sine mange avgjørende scoringer.

Mike Green. Foto: AP Photo/Luis M. Alvarez

De tre neste sesongene, fra 2010/11 til og med 2012/13, var det Erik Karlsson som toppet NHL i scoringer (26) blant backer med minst 1000 minutter på isen i fem mot fem. Karlsson var nummer ti i assists og tre i poeng og nummer to i poeng per 60 minutter.

Karlssons corsiprosent var 53,84 over 173 kamper i denne perioden. Dette var 13. best i NHL. Ottawa Senators scoret 133 mål og slapp inn 137 med Karlsson på isen. Det gir en målprosent på 49,26.

I power-play (blant backer med minst 200 minutter) var han nummer 24 i scoringer med ni, nummer fem i assists, nummer åtte i poeng og nummer seks i poeng per 60 minutter.

Svært forskjellig behandling
Vi snakker altså om to offensivt svært dominerende backer, som begge har sine svakheter defensivt. Erik Karlsson anerkjennes fordi vi mener at hans offensive bidrag veier opp for de defensive svakhetene. Som vi ser av målprosent-tallene over, veide Mike Greens offensive bidrag i betydelig større grad opp for hans defensive svakheter enn tilfeller har vært hos Karlsson.

På isen har disse to stjernebackene fått nokså lik behandling. Motstanderne har bevisst siktet seg inn på Green og Karlsson med sine taklinger og sitt fysiske spill. Utenfor isen kunne de knapt ha fått mer forskjellig behandling av eksperter og media.

Erik Karlsson vant Norris Trophy sesongen 2011/12. Han gjorde 19 mål, 59 assists og 78 poeng på 81 kamper for Ottawa den sesongen. Karlsson har vært selvskreven for Sveriges landslag i alle turneringer han har vært tilgjengelig etter gjennombruddet.

Mike Green gjorde sesongen 2008/09 hele 31 mål, 42 assists og 73 poeng på 68 kamper for Washington Capitals. Han fulgte opp med 19 mål og 76 poeng på 75 kamper sesongen etter. Han ble nominert til Norris Trophy, men endte som nummer to i kåringen etter at mange mente at det var en skandale at han var nominert. Og Green ble ikke vurdert god nok for Canadas OL-lag i 2010 og har kun representert landslaget én gang, i VM i 2008.

Mens trenerne til Erik Karlsson har oppmuntret hans offensive bidrag, ble Mike Green bedt om å endre spillestilen sin da Bruce Boudreau ble erstattet av Adam Oates, og etter hvert Dale Hunter, i trenerstolen i Washington Capitals. Samtidig kom også skadene. Green ble voldsomt plaget av en lyskeskade, akkurat som Karlsson. Han spilte derfor bare 116 av 246 grunnseriekamper fra 2010/11 til 2012/13.

Mike Greens dynamiske backspill ble «drept» av kritikken fra ekspertene og media i kombinasjon med skader og trenernes krav om å forandre stilen. Det er tragisk. Heldigvis har Erik Karlssons dynamiske backspill blitt dyrket og hyllet.

Hvorfor disse to vidunderlige spillerne fikk så forskjellig behandling, tror jeg vi finner hvis vi sjekker når det vi kaller avansert statistikk gjorde sitt inntog i NHL. Det var fans som begynte med disse analysene, på nettsteder som Extraskater.com, GeneralFanager.com, War-On-Ice.com med flere. Fans som Eric Tulsky, Tyler Dellow, Darryl Metcalf, Sam Ventura som i dag er ansatt i klubbene som analytikere. Før statistikkbegreper som corsi gjorde sitt inntog, var det ikke like enkelt å måle en spillers offensive bidrag opp mot defensive bidrag.

Det kan være én forklaring på hvorfor Mike Green og Erik Karlsson har blitt behandlet så forskjellig.

En annen forklaring kan være at Mike Green var førstemann i lønnstakæraen som så åpenbart ofret det defensive for det offensive.

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply