VM er over for Norge. Disse inntrykkene sitter vi igjen med

Norge avsluttet VM med 1-4-tap mot Latvia. Foto: REUTERS/Vasily Fedosenko

Det er på sin plass med en oppsummering av hvor landslaget og norsk hockey står.

Totalt sett har Norge innfridd i VM i Slovakia. Målet var rett nok å komme til kvartfinale, men det målet ble satt fordi det ville ha vært for defensivt å kun ha som mål å overleve. Kvartfinale var ikke realistisk. Vi håpte før VM at det var realistisk, men det viste seg i Slovakia at det faktisk var rimelig urealistisk. Både Sveits og Latvia var klart bedre enn Norge. Da blir veien opp til kirsebærbankettene med adelen, altså Sverige, Canada, Russland, Finland og USA, fryktelig lang.

Hvis Norge skal kunne kjempe om kvartfinaler i framtiden, må norsk hockey generelt heve seg.

Landslagstrener Petter Thoresen oppsummerte det godt i sitt intervju med Viasat 4 etter 1-4-tapet mot Latvia i den siste matchen.

– Det er ekstremt viktig at så mange som mulig spiller på et høyere nivå. Det går fort og det er altfor stor overgang for mange spillere i vårt lag. Du lærer av å spille mange kamper på et høyere nivå, sa Thoresen.

– De andre lagene har for mange gode kvalitetsspillere. Det gjenspeiler seg i power-play. Vi slipper inn i undertall og klarer ikke å score i power-play fordi det er for mange kvalitetsspillere vi møter. Vi må få flere spillere ut på høyere nivå, gjentok han.

Norge er i ferd med å sakke akterut internasjonalt. Sveits har ligget over oss på verdensrankingen siden 2013, mens Tyskland passerte oss i 2016. Nå fremstår Slovakia og Latvia også som sterkere landslag.

Vi vet en del om hvorfor:

Det finnes 2318 mannlige ishockeyspillere i Norge. Vi har 49 ishaller og tre utendørsrinker (ifølge tall fra IIHF.com). Slovakia er på omtrent samme nivå, også i innbyggertall, mens de andre nasjonene rundt oss har ganske andre forutsetninger. Tyskland har 5179 spillere og 216 ishaller, Sveits har 11.202 spillere, 46 ishaller og 111 utendørsrinker, mens Latvia har 5119 spillere, tross kun 16 haller og tre utendørsrinker (Jeg aner ikke hvordan de får dette til å fungere i praksis. Det virker som om minst ett av disse tallene er feil).

I Sveits finner vi den klubben i Europa med høyest tilskuertall: SC Bern. Snittet der ligger på 16.000 tilskuere per kamp. Totalt har åtte klubber i Sveits over 6000 tilskuere per kamp. Tyskland har tre klubber som drar over 11.000 per kamp. Storhamar er best i Norge med 3910 tilskuere. Dinamo Riga er best i Latvia med 6669 tilskuere per match.

Alt dette forteller oss at rammebetingelsene for norsk hockey er dårlige. Dette jobber Norges Ishockeyforbund og Norsk Topphockey for å gjøre noe med. Vi skal og bør følge med på hvor bra disse organisasjonene jobber på dette feltet, men vi bør også spørre oss hva vi selv kan gjøre for å bidra.

Vi som ikke er på isen eller jobber i klubber eller de to organisasjonene, kan nemlig også bidra. Vi kan for eksempel rekruttere venner til å bli med på kamp, stille kloke spørsmål, dele ny kunnskap og forskning, jobbe som frivillige, lage hockeypodkaster og så videre. Den norske hockeyfamilien er så liten at alle kan gjøre en viktig innsats.

Dette innebærer selvfølgelig også å stille de rette, kritiske spørsmålene. Det er meningsløst å være kritisk bare for å være kritisk, men det er nyttig å stille vanskelige spørsmål fordi det kan avdekke om hockeyens ledere i Norge har gode, gjennomtenkte svar eller om de bare gjør noe for å gjøre noe.

Spørsmål er viktig, men gode forslag er enda viktigere. Tore Christiansens utspill om å privatisere den øverste divisjonen, er verdt å tenke nøye over.

– En privat liga vil skape et produkt med mye større engasjement og utbredelse, hvor byer som Bergen, Trondheim, Tromsø, Narvik og Kristiansand er med. Ikke lag fra steder som normalt ikke skal ha livets rett i en toppliga, sa Christiansen i et intervju med Stavanger Aftenblad tidligere i år.

Hovedpoenget til Tore Christiansen er at eliteserien i Norge ikke vil utvikle seg positivt uten en økt tilførsel av inntekter. Her i Nitten.no har vi vært inne på det samme. Dagens topphockey er ikke profesjonell. 28 prosent av spillerne tjener under 100.000 kroner. Halvparten av spillerne ligger under 200.000 i lønn.

De minste klubbene i Get-ligaen i dag har billettinntekter på under to millioner kroner per sesong.

Når andre nasjoner har større ressurser og flere spillere, må norsk hockey jobbe smartere for å ta igjen forspranget deres. Gjør vi egentlig det i norsk hockey? Jobber vi smartere enn de andre nasjonene? Helt ærlig: Jeg vet ikke engang hva man skal gjøre for å jobbe smartere. Det jobbes rimelig smart hos andre nasjoner.

Norges Ishockeyforbund har flere prosjekter som man håper skal bidra til nivåøkning. «Isbjørn-prosjektet» og «Tett på-prosjektet» er to av dem. En mangeårig TV-avtale skal gi forutsigbarhet og økt pressedekning. Det nærmer seg nye haller i Oslo og Asker, og etter hvert forhåpentlig også i Fredrikstad. Norsk Topphockey håper å lokke flere nasjonale annonsører til Get-ligaen.

Men klubbene bruker fortsatt altfor mye penger på importspillere og for lite på en administrasjon som kan forbedre underholdningsproduktet man leverer på kampdager. Det jobbes for dårlig med å skape et attraktivt produkt for tilskuerne, og dermed utnytter man ikke det inntektspotensialet som jo faktisk ligger i at vi snakker om den kuleste sporten som finnes.

Gode trenere koster penger, enten de pengene går til lønninger eller til kompetanseutvikling.

Nok om dette.

Vi runder av med noen konkrete tanker om herrelandslaget anno 2019:

På keeperplass er Lars Haugen savnet. Det ble veldig tydelig i VM, der Henrik Haukeland leverte flere svake kamper, før Henrik Holm kom inn og stabiliserte laget med solid spill i de viktigste kampene. Som landslagssjef Petter Thoresen påpeker, fikk ikke Haukeland særlig god hjelp i de kampene han startet. Han har ikke plutselig blitt en dårlig keeper. Det så vi i den siste matchen, mot Latvia, som kunne blitt en ordentlig stygg affære dersom ikke Haukeland hadde stanset 34 av de de 38 skuddene som kom.

Men totalinntrykket er likevel dette: Hvis Norge skal gå til VM i 2020 med ambisjoner om kvartfinale, hvilket sannsynligvis igjen vil være urealistisk, må iallfall keeperspillet være bedre.

Jonas Holøs er fremdeles den udiskutable backsjefen. Han holder et høyere nivå enn de andre. Backer som Stefan Espeland og Johannes Johannesen dominerer i Get-ligaen, men sliter i VM. Ved siden av Holøs er egentlig Christian Bull den backen som har imponert oss mest. Vi skulle gjerne ha sett mer av Christian Kåsastul, om ikke annet enn for å gi ham matching på dette nivået. Det var rom for å bruke ham i flere av disse kampene.

Norge bør fokusere på å utvikle backer som med presisjon kan sende pucken raskt i lengderetning til en medspiller. Det må gå raskere i overgangen fra man får puckbesittelse i egen sone til man er inne i offensiv sone med kontroll over pucken.

Det var blandet drops på forwardsiden også. Tobias Lindström og Andreas Martinsen var blant de bedre forwardene, men veteraner som tidligere har vært dominerende, var mer anonyme og ferskere landslagsspillere som vi håpet skulle ta tak i enkeltkamper, gjorde ikke det. I glimt så vi at det bor mye god hockey i disse spillerne, men glimtene ble for korte og for få. Vi trenger spillere som raskt og effektivt kan føre pucken kontrollert inn i offensiv sone.

Patrick Thoresen ble i 2012 nummer to i poengligaen i VM med 18 poeng på åtte kamper. Denne gang endte han opp med null poeng på sju kamper. Thoresen kom til Slovakia med en skade, så han var ikke på sitt beste, men han fyller 36 år før neste VM og vi har fremdeles ingen spillere på vei opp for å overta hans nøkkelrolle. Mathis Olimb har vært en sentral landslagsfigur i årevis, men er 34 år neste gang Norge skal spille en VM-kamp og var rimelig anonym i mesterskapet i Slovakia nå.

Det er lov å være bekymret på vegne av norsk hockeys framtid. Vi ser ut til å bli dårligere, mens motstanderne rundt oss er i ferd med å bli bedre. 

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

avatar

Author: Roy Kvatningen

Redaktør for #19 | Tidligere sportsredaktør og USA-korrespondent i Nettavisen | Forfatter av «Thor Hansen: Usensurert»

Leave a Reply